Palestinas historie

Palestina-spørsmålet fortsetter å oppta oss. Det er en av vår tids mest langvarige konflikter med store konsekvenser for verdens politiske og økonomiske stabilitet.

[Innholdet i den følgende artikkelen har substansielt vært publisert to steder tidligere: Palestinas historie på Verdidebatt.no (i 2011) og i Bergens Tidende Palestinas historie (kronikk 10.08. 2004).

Imidlertid er det et problem at oppfatningene av denne konflikten i stor grad bestemmes av hvilke ideologiske eller religiøse posisjoner (for ikke å si skylapper) man har.

Utallige innlegg på Verdidebatt.no og andre nettsteder har illustrert både manglende kunnskaper om de faktiske forhold og en utrolig vilje til å vektlegge påståtte guddommelige løfter som grunnlag for vurderinger av konflikten. Gjennomgående er også at Palestina av ulike grunner ikke finnes. Dette ser – selvsagt – feil. De følgende spørsmål (stilt av Palestina-skeptikere tidligere, trolig som del av en større kampanje fordi påstandene/spørsmålene gikk igjen i flere medier) og svar kan bidra til en viss oppklaring.

1. Hvem opprettet Palestina og når skjedde det?

Gjennom langt mer enn 2000 år har Palestina vært navnet på et geografisk område, ikke en stat. Det geografiske navnet er overført fra navnet på et folkeslag – filistrene (kjent fra bibelhistorien) – som fra ca. 1200 før vår tidsregning og i om lag 600 år kontrollerte en del av kyststripen fra Gaza by og nordover om lag til Jaffa. Innenfor dette området var det en allianse av fem byer, kjent som Filistia (filisternes land). Ut fra dette ga senere grekerne navn til hele området. Navnet ble videreført av romerne og araberne, selv om det ikke falt sammen med noen presis provinsinndeling i Romerriket eller under arabisk og tyrkisk styre. I den vestlige kristenheten ble navnet godt innarbeidet. Så godt at også sionistene opprettet organisasjoner til kolonisering av Palestina fra slutten av 1800-tallet. Og den prosionistiske avisa «Palestine Post» ble grunnlagt i Palestina i 1932.

I 1920 ble størstedelen av det mer upresise geografiske området Palestina vest for Jordanelva og et betydelig område øst for elva avgrenset og definert som et mandatområde av Storbritannia, Frankrike og Folkeforbundet. Av ulike grunner, blant annet hensynet til emir Abdallah som kunne lage vanskeligheter for den britiske kontrollen og innflytelsen i Midtøsten, ble området Transjordan skilt ut som eget mandatområdet i 1922. Dermed ble området vest for Jordanelva definert og godkjent av Folkeforbundet som Palestina fra samme år. Det er også dette området, innenfor de grenser som Folkeforbundet forholdt seg til, som fram til i dag kalles Palestina. Og som palestinerne definerer som sitt land og som de nå søker formell anerkjennelse av i FN.

2. Hvor gikk grensene for Palestina?

De mer presise grensene kan leses av kart fra mellomkrigstiden. Dette ville også være det selvstendige Palestinas grenser fordi mandatområdet bare skulle forvaltes av Storbritannia til befolkningen var moden for uavhengighet, jf. traktaten om mandater, art. 22.

3. Hva het den palestinske hovedstaden?

Jerusalem var administrativt sentrum i mandatet og naturlig hovedstad, også som hellig by for tre religioner.

4. Kan vi få navnene på 3-4 av Palestinas større byer?

Under mandatet var Jerusalem størst med nesten 100 000 innbyggere. Det fantes andre byer, som Haifa, Jaffa, Tel Aviv, Ramallah, Nablus, Nasaret, men få hadde mer enn noen titusen innbyggere.

5. Hvilken økonomisk basis hadde Palestina?

I 1922 var innbyggertallet ca. 800 000 (hvorav ca. 95 000 jøder). Viktigste næringsveier var i landbruket. Det ble produsert hvete, hirse, olivenolje og noe tobakk. Sitrusfrukter, særlig appelsiner, var viktig for eksport. Palestinas appelsiner utgjorde 1/7 av verdensproduksjonen og 75 % av landets eksport i 1933. Husdyrhold var også viktig, særlig småfe. Landet manglet de fleste viktige mineraler. Industrien var meget lite utviklet. Størstedelen av befolkningen bodde på landsbygda.

6. Hva var navnet på de tidligere lederne i Palestina, før Arafat?

Da mandatet ble opprettet var det nasjonale lederskapet i Palestina lite utviklet, selv om deler av området hadde hatt en viss uavhengighet (fra det osmanske riket) i løpet av deler av 1700-tallet. Panarabiske ideer sto sterkt og mange tenkte seg at Palestina ville bli en del av et uavhengig Syria fra Tyrkia i nord til Egypt i sør(-vest) og fra Middelhavet til Irak. Derfor kom viktige impulser fra Damaskus. Men det fantes fremtredende familier og personligheter som fikk ledende posisjoner i Palestina da det ble klart at en storsyrisk løsning ikke var mulig.

Til disse familiene hører Husseini-ene (som Arafat tilhører) og Nashashibi-ene. Det fantes selvsagt også andre med større eller mindre innflytelse. Den «viktigste» lederen etter den britiske okkupasjonen i 1917 ble hajj Amin al-Husseini som ble utnevnt til landet øverste muslimske religiøse leder. Hans grove feilvurderinger i kampen mot britene og sionistene førte ham på nazistenes side under 2. verdenskrig.

7. Hva slags regjering hadde Palestina?

Britene styrte landet gjennom en «high commissioner» og hans administrasjon. I tråd med mandatbestemmelsene for Palestina ble det forsøkt opprettet regjeringer med lokale representanter, men palestinere avviste stort sett å sitte i styringsorganer sammen med sionistene. Derfor var det direkte britisk styre i Palestina fra den britiske okkupasjonen i 1917 til 1948.

8. Ble Palestina noen gang anerkjent av et eksisterende land?

Ja, alle medlemmer av Folkeforbundet som var med på å gi mandatet til Storbritannia (inklusive Norge), anerkjente en provisorisk (altså «styrt») uavhengighet og dermed at Palestina skulle bli helt selvstendig i framtiden. Men selvsagt var det ingen stater som før 1948 anerkjent som en likeverdig stat et Palestina som ikke har vært fritt og uavhengig.

En slik anerkjennelse har imidlertid Palestina ved PLO oppnådd i nyere tid. Etter at det palestinske nasjonalrådet utropte en palestinsk stat i 1988 har stadig flere anerkjent denne staten. Etter at Oslo-prosessen startet har stadig flere stater anerkjent Palestina. I dag er det et klart flertall i FN som har gitt en slik anerkjennelse, dvs. over 120 land.

9. Hvilket språk hadde palestinerne?

Språket i det geografiske Palestina har variert gjennom historien. Både semittiske og ikke-semittiske språk har blitt brukt. Bibelen og arkeologiske kilder sier en del om dette. På Jesu tid var det arameisk som dominerte. Etter arabernes erobring på 600-tallet ble – etter noen hundre år – arabisk det altdominerende språket. Det var det frem til og under mandattiden også.

10. Hvilken religion var den rådende i Palestina?

Dette har også variert gjennom de mange tusen år av historie som arkeologer og historikere forsøker å rekonstruere i dette området. En rekke ulike religioner som har berøringspunkter og slekter på hverandre, er kjent. Jødedommen var derfor en av flere religioner etter det babylonske eksilet i det 6. århundre før vår tidsregning, en religion kraftig påvirket av andre religioner i det videre Midtøsten. Kristendommen ble utbredt under det bysantinske herredømmet, mens islam har dominert siden den arabiske erobringen i 636, selv om det tok tid – trolig i alle fall noen hundre år – før flertallet av både kristne og jøder i Palestina hadde konvertert til islam.

Det er altså all grunn til å regne med at mange av de jødene som bodde i landet i tiden etter den arabiske invasjonen, har konvertert til islam.

11. Hva var navnet på Palestinas myntenhet?

Mange mynter har blitt brukt gjennom historien, men britene opprettet palestinske pund som myntenhet i mandattiden.

12. Siden Palestina ikke eksister i dag, kan man gjerne spørre hvorfor og når landet opphørte å eksistere?

Landet har ikke opphørt å eksistere som geografisk sted, og befolkningen er heller ikke borte, men mandatet Palestina fikk ikke utvikle seg til en selvstendig stat på grunn av motsetningene mellom den innfødte befolkningen og innvandrende jøder. Sionistene som organiserte det jødiske samfunnet i Palestina, hadde som mål å opprette en egen jødisk stat. Palestinerne ønsket en palestinsk-arabisk stat og motsatte seg sionistenes planer. Etter år med protester, opptøyer og opprør overlot britene Palestina til FN i 1947. FN vedtok med knapt flertall og i strid med folkesuverenitetsprinsippet å dele landet mellom palestinerne og jødene. Denne delingen godtok ikke palestinerne og den arabiske og muslimske verden. Resultatet var en krig hvor de bedre organiserte og utrustete sionistene tok en større del av landområdet enn tiltenkt i FNs plan.

Det palestinske samfunnet ble også systematisk ødelagt gjennom etnisk rensing. Om lag 750000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem/nektet å vende tilbake. Et lite mindretall av palestinerne ble annenklasses borgere under militær administrasjon i den nye israelske staten.

De øvrige delene av Palestina – Vestbredden og Gaza – ble kontrollerte av Jordan og Egypt. Kong Abdallah av Jordan annekterte Vestbredden i 1950, uten respekt for FNs vedtak. Anneksjonen ble bare anerkjent av Storbritannia og Pakistan. I 1988 oppga kong Hussein, Abdallahs barnebarn, Jordans krav på området, i erkjennelse av at det tilhørte Palestina.

13. Hvorfor prøvde aldri Palestina å bli selvstendig før arabernes nederlag i seksdagerskrigen i 1967?

I mandatperioden krevde palestinerne kontinuerlig at Palestina måtte bli selvstendig. Fra 1936 til -39 var det et blodig opprør mot britene med dette som mål. Britene satte inn titusener av soldater for å slå ned oppstanden.

Etter nederlaget mot sionistene i 1948 lå det palestinske samfunn i grus uten lederskap. Om lag 750 000 av 1,3 millioner palestinere var blitt flyktninger gjennom den etniske rensingen. Små palestinske motstandsgrupper dukket opp, men de ble i stor grad kontrollert av araberstatene. Det tok derfor tid før det ble opprettet en uavhengig palestinsk bevegelse, Fatah, i slutten av 50-årene. I 1964 ble PLO etablert og forsøkt kontrollert av Egypt. Etter 1967, og Israels okkupasjon av Vestbredden og Gaza, ble flere selvstendige geriljagrupper opprettet. I 1968 fikk de, med Fatah som den største, den reelle makten i PLO. Arafat ble leder, en posisjon han hadde til sin død.

Palestinerne har det samme ønske om uavhengighet som andre koloniserte og okkuperte folk. Det har vært ulike oppfatninger om hvordan man best når målet. Denne splittelsen har vært og er en del av palestinernes ulykke, forsterket av at lederskapet til tider også har vært korrupt.

Konklusjon: I forhold til prinsippet om folkesuverenitet, Folkeforbundets og FNs vedtak, og rimelige tolkninger av folkeretten, er det ingen tvil om at Israel okkuperer Palestina – selv om landet ikke har vært en selvstendig stat.

I våre dager har hoveddelen av palestinernes lederskap, med stor støtte i befolkningen, fokusert på en politisk prosess hvor man søker anerkjennelse fra det internasjonale samfunn gjennom å søke om fullt medlemskap i FN. De har fått delvis gjennomslag. Dette har styrket palestinernes juridiske stilling i folkeretten og økt legitimiteten i kravet om opphør av den israelske okkupasjonen. En slik anerkjennelse er det definitivt på tide at Palestina får, også av Norge. Derfor bør Norge anerkjenne Palestina – nå!

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Terrorist? Ekstremist?

Dette etterordet er fra Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og motsvar, Oslo: Spartacus forlag, 2012. Det forklarer hva jeg var involvert i i 1977, hvordan jeg tenkte den gang og hvordan jeg tenker i dag.

Etterord

I etterkant av terrorangrepene i 22. juli i fjor [2011] fikk jeg mange forespørsler om å kommentere hendelsene, særlig i lys av at jeg hadde «diskutert» med Anders Behring Breivik på Internett (Document.no). Det var selvsagt å ta i å si at jeg hadde diskutert med ham, men det var ingen andre som sto fram med kritiske synspunkter på hans handlinger og som også hadde hatt forbindelser med ham på nettet. Ellers var min erfaring fra Internett-debatter med innvandrerkritikere og islamofobe også en etterspurt kompetanse når jeg ble bedt om å kommentere.

Terrorist som terrorekspert?

Imidlertid var det mange som reagerte på at akkurat jeg ble benyttet som kommentator eller såkalt ekspert av medier i inn- og utland. Bakgrunnen for disse reaksjonene var min fortid som Norges påstått første internasjonale terrorist. Denne bakgrunnen mente mange ble underslått av mediene og også gjorde meg inhabil eller på annen måte inkompetent som ekspertkommentator. Reaksjonene på mine kommentarer var – ikke overraskende – sterkest fra den kanten som delte mange av Anders Behring Breiviks synspunkter på innvandring, islam og muslimer og som jeg hadde konfrontert i flere år. Fra det hold ble jeg oppfattet som ikke bare en tidligere terrorist (eller sågar fortsatt terrorist), men også som en faktafordreier og opinionspåvirker som nettopp bekreftet deres egen virkelighetsoppfatning med hensyn til samfunnsmessige forhold og politiske realiteter.

På Pamela Gellers blogg Altas Shrugs, et kjent antijihadistisk nettsted, kom denne kommentaren 28. juli til et innslag på CNN hvor jeg var med, under overskriften «Media Freakshow: CNN Smears, Defames Human Rights Activists, Christians and Patriots for Norway Shooting»:

Skip to minute 3:35 – it’s all Geller and Spencer – one reference to me in a 1,518 page rant (and a couple of links to news stories at Atlas), and Cooper [programlederen] prostrates himself to the very ideology that would hang him in the public square for his «alternative» lifestyle. And notice they only focus on Spencer and me [Pamela Geller] – but never have us on. So afraid are they that people might be swayed by the truth. UPDATE: At 3.57 in this CNN video Lars Gule comments on Breivik. Lars Gule was in 1977 arrested on a Lebanese airport with explosives in his rucksack, on his way to Norway to get a new passport so that he could enter Israel without the visum stamp from Lebanon. The ‘Palestinian terror organisation» DFLP provided the explosives which were intended to be used to blow up either a pedestrian underpass in Tel Aviv, President Hotel in Jerusalem or a gas tank facility outside a residential area. For those of you who read norwegian: http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Gule (thanks to lysmann)

Contact CNN and ask them why they do not pursue the tens of thousands of jihad attacks across the world.[1] [Uth. og skrivefeil i originalen.]

Verst var imidlertid en «reportasje» og «kommentar» i nettmagasinet FrontPage Magazine som ble offentliggjort 31. juli. Under tittelen «Something Rotten in Norway» ble det framsatt påstander om at Norge kunne takke seg selv for terrorangrepene, ikke minst fordi jeg «er» – allerede der glapp det i forhold til faktiske forhold – generalsekretær i Human-Etisk Forbund og hadde vært leder av AUF (mens jeg hadde vært leder av AUF-stud. ved Universitetet i Bergen i ett semester midt på 1980-tallet). Det var således ikke måte på hvordan hendelser og standpunkter i min fortid, mer enn 30 år tilbake, skulle være en direkte årsak til Behring Breiviks ugjerninger. Hvordan henger dette sammen? Jo, min fortid blir på en måte symptomatisk for et samfunn som fikk som fortjent.

None of this impeded Gule’s career in any way. He went on to the University of Bergen and served as the head of the Workers Youth League, the organization that was targeted in the Utoya attack. Today he is a prominent figure on the left.

How can we make sense of this? Glenn Beck compared the Workers Youth League camp to a Hitler Youth camp. He was close, but not entirely right. The roots of the Workers Youth League are actually Communist.

Norway’s Labour Party was a member of the Communist International. The Workers Youth League was formed by the merger of the Left Communist Youth League and the Socialist Youth League of Norway. We often use «Communist» as a pejorative – but in this case the Utoya camp, literally was a Communist youth camp.[2]

En mer sobert problematiserende kommentar kom fra Patrick Cox, en radiojournalist som også arbeider for BBC. I en bloggkommentar under overskriften «The Words that Armed Anders Breivik» 4. august berører han problemstillingen om hvor mye vi skal legge ansvaret for Behring Breiviks handlinger på en mer utbredt ekstrem retorikk. Og han nevner flere som var med i et program om dette:

Lastly, there is Lars Gule of Oslo University College. In the wake of the Norwegian atrocity, he was interviewed by many news organizations including the BBC piece that’s in the podcast. Gule tracks right wing extremists in Scandinavia, and believes that he was in communication via web chat with Anders Breivik. The Big Show also interviewed Gule, but decided against broadcasting the interview because of concerns about Gule’s own past.

In the 1970s, Gule spent several months in a Lebanese prison after being convicted of illegal possession of weapons. The weapons were explosives. Gule was carrying them on behalf of the Democratic Front for the Liberation of Palestine. The intended targets were Israelis.

When asked, Gule was happy confirm these details with us; he’s not trying to hide anything. But it seemed awkward and distracting to have him analyze violent extremism in his own country when he himself had been convicted in part because of his own link to violent extremism in another country. A counter argument might be that Gule, like Maajid Nawaz, has a special insight into such activities. With that in mind, I decided to run the BBC’s interview with Gule. It’s a pity that the interview itself doesn’t make note of Gule’s past.[3]

I en rekke bloggkommentarer og ulike debattinnlegg på norske nettsteder ble også min fortid et tema – det er den stadig. Mange kommentarer var og er preget av uvitenhet og manglende evne til å sjekke så opplagte kilder som (norsk) Wikipedia. Også på det mer seriøse nettstedet Verdidebatt.no ble det framsatt kritiske påstander om min rolle som kommentator, men her kom det også en utfordring fra en av debattantene:

På 70-tallet ble Lars Gule arrestert med eksplosiver i Libanon. I ettertid antar jeg at han er glad for at han ble stanset.

Jeg har lyst til å spørre ham om hva som gjorde at han mente at vold var svaret og hva som senere fikk ham på andre tanker? Hvordan var prosessen inn mot terrorhandling og hvordan kom han seg videre?[4]

Her ble jeg stilt til ansvar, akkurat på den måten jeg har argumentert for at vi kan og bør stille hverandre til ansvar. Derfor svarte jeg også.[5] Det følgende er en utdyping av dette svaret. Hensikten er å gi leserne en (viss) mulighet til å vurdere hvorvidt jeg var og eventuelt fortsatt er en ekstremist, både etter de kriterier som er presentert i denne boka og eventuelt de kriterier leserne selv måtte ønske å bruke. Så kan heller ingen si at jeg forsøker å skjule min fortid når jeg opptrer som en såkalt offentlig person og skriver en bok som dette.

Gerilja og terror

5. mai 1977 ble jeg stanset på flyplassen i Beirut og arrestert fordi jeg hadde sprengstoff i bagasjen. Hvorfor mente jeg – den gang – at vold var et legitimt virkemiddel i den kampen jeg hadde engasjert meg i? Og hva var det som senere fikk meg til å se ganske annerledes på dette? Hvordan var prosessen inn mot det som kanskje kunne blitt en terrorhandling? Er det en sammenheng mellom det jeg var involvert i og Behring Breiviks handlinger? Handler begge deler om terror?

Dette kan bares avgjøres etter en nærmere undersøkelse og sammenligning av de to hendelsene og en avklart definisjon av hva terror(isme) faktisk er, derfor vil jeg gi en kort presentasjon av hva som faktisk skjedde før jeg forteller om mine tanker og vurderinger – den gang og nå.

Jeg reiste til Midtøsten i februar 1977. Planen var å reise gjennom hele Midtøsten og Nord-Afrika og så nordover gjennom Europa i løpet av en tre–fire måneders tid denne våren. Første stopp skulle være Libanon, hvor jeg ville se nærmere på situasjonen etter borgerkrigen i landet. Mine sympatier lå hos den libanesiske venstresiden og særlig hos de palestinske gruppene de var alliert med. Jeg fikk anledning til å reise omkring i landet og kom i kontakt med ulike grupper. Den demokratiske fronten for frigjøring av Palestina (DFLP) bisto meg på en tur til Sør-Libanon og fronten der. Etter denne omvisningen spurte jeg om å få slutte meg til dem som geriljakriger for en stund. Jeg ønsket å støtte deres kamp og dele deres erfaringer, og å skrive om dette (som frilansjournalist) for norske medier.

Som FrontPage Magazine og andre har pekt på, var DFLP ansvarlig for massakren i Maalot i 1974.[6] Dette var jeg klar over da jeg ba om å få dele DFLPs erfaringer som geriljasoldater i Sør-Libanon. Min «tilslutning» til DFLP innebar slett ikke at jeg var enig med dem i alt. DFLP var og er en marxist-leninistisk organisasjon. Jeg har aldri vært marxist-leninist, men identifiserte meg med en marxistisk og frihetlig sosialistisk posisjon. DFLP har brukt terrorvirkemidler i sin kamp. Men DFLP har også hatt flere tusen ordinære geriljasoldater i kamp i Libanon under borgerkrigen i landet, og mot israelske styrker. Organisasjonen har heller ikke drevet væpnet kamp eller terroraktiviteter utenfor Midtøsten. DFLP er også et politisk parti, dannet som utbrytere fra PFLP i 1969, som allerede fra begynnelsen av 1970-tallet gikk inn for en tostatsløsning og forhandlinger. Denne posisjonen ble etter hvert også Fatahs posisjon. Med andre ord var DFLP også en relativt sett moderat organisasjon, så paradoksalt det enn kan høres.

Jeg ble overrasket da DFLP valgte å be meg om å gjennomføre en operasjon i Israel, men dette var noe det åpenbart var vanskelig for deres palestinske geriljasoldater å gjøre, og kanskje lettere for en «utlending». Etter at jeg hadde bedt om å få bli geriljasoldat for å støtte den palestinske frigjøringskampen og for å bekjempe reaksjonære regimer og imperialisme, opplevde jeg det som ganske meningsløst å si nei til denne forespørselen. Palestinerne visste best hvordan kampen skulle føres, ut fra de erfaringene de hadde. Tenkte jeg.

Etter en helt enkel våpenopplæring og instruksjon i hvordan man setter sammen tidsinnstilte bomber (vanlige rekrutter her hjemme kan mer om dette enn meg, for jeg har ikke gjort militærtjeneste), ba DFLP meg om å gjennomføre en aksjon i Israel. Den skulle finne sted i begynnelsen av juni 1977 som en markering av tiårsdagen for seksdagers-krigen og at palestinerne fortsatt var uten en egen stat. Tanken var å gjennomføre en bombeaksjon fulgt av brev til israelske aviser som forklarte bakgrunnen for aksjonen.

Mine palestinske kamerater foreslo tre ulike mål: Bombeangrepet skulle enten skje i en fotgjengerundergang i Tel Aviv, i President Hotel i Jerusalem eller utenfor et leilighets-kompleks med gassbeholdere på utsiden i et «borgerlig nabolag». Dette var opplagt ikke militære mål, men det ble opplyst at President Hotel ble brukt av israelsk etterretning til møter. Det ville gjort dette til et militært mål dersom aksjonen skjedde mens det var slik møteaktivitet der.

Jeg avviste de to sivile målene og var usikker på det tredje. Jeg forsøkte å få i gang en diskusjon om mulighetene for å avgrense aksjonen til et symbolsk mål, som for eksempel en statue av Theodor Herzl. De palestinske kameratene var ikke interessert i en slik politisk-filosofisk og moralsk diskusjon. De visste at det uansett var jeg som måtte velge mål ved en eventuell ankomst til Israel, derfor fikk jeg beskjed om at jeg måtte avgjøre dette selv, og eventuelt velge et alternativt mål. For dem var det viktigste at det skjedde en aksjon med pressemeldingsbrev til israelske aviser som del av det hele. Dette ville uansett være en type handlingens propaganda.

Den samlede våpentreningen og instruksjonen jeg fikk i Libanon, var på kanskje 20 timer til sammen. Det var mye venting og lesing. Innimellom blusset det opp kamper mellom palestinske grupper og syriske styrker ikke langt fra der jeg bodde. Jeg skulle så reise tilbake til Norge i begynnelsen av mai, skaffe nytt pass uten arabiske viseringer. Etter ca. fire uker skulle jeg reise til Israel. Dette ville være tett på tiårsdagen for krigen i 1967. Da jeg 5. mai ankom flyplassen i Beirut, fant en kontrollør ca. 750–800 gram plastisk sprengstoff skjult i permene på bøker jeg hadde i ryggsekken. Dermed var aksjonen over for mitt vedkommende.

Etter forhør hos libanesisk etterretningstjeneste, hvor jeg ble torturert og mishandlet, fortalte jeg om bakgrunnen for aksjonen. Jeg fortalte også om detonatorene og brevene til israelske aviser som var skjult i meisen på sekken. Disse ble funnet og bekreftet i og for seg min historie.

Ville jeg gjennomført aksjonen? Var jeg beredt til å reise tilbake til Midtøsten etter en måned hjemme i fredelige Norge for å plassere en bombe i Israel? Ville jeg i så fall klart å finne et mål som garantert ikke ville ramme tilfeldige mennesker, eller ville det blitt en aksjon som førte til skade og død og som derfor kunne kalles terror?

Svaret på disse spørsmålene er at jeg ikke vet. Jeg visste heller ikke svaret da jeg reiste ut til flyplassen 5. mai 1977. Mange vil sikkert ikke tro dette. De har allerede gjort seg opp en mening om meg, og de innbiller seg at de vet det de trenger å vite om mine meninger, moral og handlinger, derfor mener de seg også i stand til å si med stor sikkerhet hva som ville ha skjedd ved en eventuell aksjon. Jeg kan ikke gjøre noe med folks fordommer og grunnløse skråsikkerhet. Hva folk tror og innbiller seg, får være deres sak.

Terror?

Var det handlingsforløpet jeg var involvert i, hvor også hele aksjonen ble forhindret, en terroraksjon? Neppe. Om man skal mene at en ikke-aksjon er terror, må jo forberedelser til en krig som aldri ble noe av, likevel være krig, osv.[7] Jeg gjennomførte, for det første, aldri noen voldshandling. Ingen ble rammet, såret eller drept. Det kan være greit å minne om akkurat det når mange er så ivrige etter å benytte terroriststemplet på meg.

For det andre var heller ikke målet for aksjonen bestemt. For egen del ønsket jeg ikke å skade tilfeldige og uskyldige. Det innebærer at om jeg hadde gjennomført en aksjon og sikret at ingen ble skadet, ville det også være vanskelig å kalle det for en terroraksjon, om enn ikke umulig.

For hva er terror(isme)? Det finnes ingen entydige og omforente definisjoner, men ordet innebærer å innjage skrekk, og å skape frykt, gjennom vold eller trusler om vold mot tilfeldige, uskyldige mennesker, for å oppnå et eller annet mål. Dette innebærer at hensikten med handlingen er avgjørende for bestemmelsen av om hvorvidt det dreier seg om terror eller ikke.

Man kan her innvende at selv om min hensikt ikke var å utøve terror, dvs. skape frykt og redsel i store deler av den israelske befolkningen, synes det ganske åpenbart at dette var DFLPs hensikt. Det kan vi si rimelig sikkert ut fra de forslagene til mål de presenterte og deres tidligere praksis. Dette er en relevant påpekning. Det er også utvilsomt slik at man kan skape frykt gjennom en bombeaksjon, selv om ingen blir drept eller skadet, fordi en slik handling så definitivt kan oppfattes som en trussel om mer voldsbruk.

Likevel, mange former for vold har som utilsiktet konsekvens at det skapes frykt. Det er ikke vanlig, i alle fall ikke formelt folkerettslig, å si at all krigføring er terror, men utvilsomt er det slik at bruk av militær makt nettopp skaper frykt. Gjennom historien har mange hærførere visst å utnytte denne frykten, ofte ved å angripe sivile, andre ganger ved å føre krigen så tett inn på sivilbefolkningen at den må ha grunn til å frykte volden. Kort sagt blir sivilbefolkningen terrorisert i svært mange krigssammenhenger, uten at dette folkerettslig er terrorisme.

Men selv om det slett ikke er så enkelt å avgjøre hva som er terror og hva som er terrorisme, foreligger det visse spørsmål – stilt av en debattant i en Internett-diskusjon – som jeg bør besvares.[8] Det er den måten jeg kan ta ansvar på for det jeg var involvert i. Spørsmålene var de følgende:

  1. Hva gjorde at jeg mente at vold var svaret?
  2. Hva fikk meg senere på andre tanker?
  3. Hvordan kom jeg videre?

1. Frigjøringskamper omkring i verden har ofte hatt en militær komponent. Det er ikke i seg selv illegitimt å bruke vold. Norge har et militært forsvar, vi hadde «gutta på skauen» under krigen, og folkeretten anerkjenner folks rett til væpnet kamp mot kolonialisme og for nasjonal frigjøring. Denne retten har også palestinerne. For egen del var jeg blitt overbevist om at verdens reaksjonære krefter og imperialismen ikke lot seg nedkjempe gjennom bare politiske virkemidler, etter det USA-inspirerte og -støttede kuppet i Chile i 1973. Etter tre–fire år med gjennomtenkning av min opprinnelige overbevisning om ikkevold som politisk kampmiddel og mulighetene for ikkevoldelig motstand mot imperialismen endret jeg oppfatning til støtte for den 3. verdens væpnede kamp for uavhengighet. (For dem som ikke er kjent med den daværende venstresidens vokabular knyttet til imperialisme, væpnet kamp, solidaritet osv., kan noe av dette være vanskelig å forstå i dag.) Med denne endrede holdningen da jeg kom til Libanon i 1977, var det ikke vanskelig å engasjere seg i den palestinske kampen. Og i all militær kamp er det både legitimt rom for (etter folkeretten) og moralsk aksept for at uskyldige kan bli rammet – «collateral damage». Men det er alltid et spørsmål om proporsjonalitet. Og om kampen forsøkes ført innenfor rammene av folkeretten.

Noen dager før terroren rammet Oslo og Utøya, sendte jeg et leserinnlegg med overskriften «Rakettangrepene mot Israel er ikke legitime» til Klassekampen. Dette var et svar på et innlegg av Trond Ali Lindstad som forsvarte palestinske rakettangrep mot Israel. I mitt innlegg skrev jeg blant annet:

Lindstad viser til folkeretten som aksepterer væpnet kamp for frihet fra fremmed undertrykking. Men her har nok Lindstad forregnet seg. For det folkerettslige grunnlaget han viser til i forsvaret for rakettangrepene, er ganske tynt og synes misforstått. Det dreier seg om Generalforsamlingens resolusjon 3070 fra 1973, som slår fast «the legitimacy of the peoples’ struggle for liberation from colonial and foreign domination and alien subjugation by all available means, including armed struggle».

Men uttrykk som «alle tilgjengelige midler» og «inkludert væpnet kamp» skal ikke forstås på en måte som kommer i strid med andre folkerettsbestemmelser. Å rette raketter inn mot sivile mål er uakseptabelt fordi det er i strid med folkeretten. Det hjelper ikke at palestinerne regner områdene rakettene sendes mot, som palestinsk eiendom eller okkupert land.

Også undertrykte folk må forholde seg til universelle moralske og folkerettslige normer. At ikke Israel gjør dette, gir ikke palestinerne – verken PLO, den palestinske myndigheten eller ulike palestinske grupper – rett til å bruke terror i sin kamp. De palestinerne som bruker terror, sender raketter mot sivile mål eller holder israelske soldater eller sivile som gisler, begår krigsforbrytelser. […]

Selv om væpnet kamp er et legitimt virkemiddel for palestinerne, brukt i overensstemmelse med folkeretten, er spørsmålet om væpnet kamp også et spørsmål om hensiktsmessighet: Kan palestinerne nå sine mål (eventuelt delmål) gjennom væpnet kamp innenfor folkerettens rammer? Svaret på dette er at det i dag er heller tvilsomt.

Selv om den tidligere væpnede kampen (inkludert terror) førte til at den palestinske saken ble satt på dagsorden, synes det også klart at det var den første – og uvæpnede – intifadaen som virkelig brakte kampen framover. Det er derfor gode grunner til å hevde at det er den politiske, sosiale og kulturelle kampen som er den viktigste. Det er også den kampen de fleste palestinere bidrar til hver dag.

Den palestinske kampen er derfor bedre tjent med et ikke-militært innhold. Bruk av terror og angrep mot sivile er i strid med folkeretten, uansett om det er Israel eller palestinske grupper som står bak. Trond Ali Lindstad tar derfor feil, moralsk, folkerettslig og politisk. Hamas’ og andre palestinske gruppers rakettangrep mot sivile i Israel er ikke legitime.[9]

Jeg mener altså at heller ikke frigjøringsbevegelser eller den svake part i konflikter kan innta normativt ekstreme posisjoner og gjennomføre ekstreme handlinger som det terror er. Dette er en posisjon som har utviklet seg over flere år. Den er basert på mitt oppgjør med marxismen og arbeid med menneskerettighetstemaet.

Imidlertid var og er det ikke noen ekstrem virkelighetsoppfatning å mene a) at palestinerne er i krig med Israel og fører en rettferdig kamp mot okkupasjon og for en egen stat, og b) at bruk av vold og våpen er legitimer virkemidler i en frigjøringskamp.

Men om det ikke er ekstremt eller nødvendigvis moralsk forkastelig å støtte bruk av våpen og vold i en frigjøringskamp, baserte jeg mitt engasjement på en ganske feilaktig oppfatning eller analyse av sentrale forhold som imperialisme og frigjøringskamp. Denne feilaktige oppfatningen og analysen forkastet jeg etter hvert (se svaret på spørsmål 2 nedenfor).

Derimot inntok (og inntar) mange palestinere og palestinske grupper (og mange andre for den del) en ekstrem normativ posisjon når de aksepterer og forsvarer bruk av terror som virkemiddel i frigjøringskampen. Det var på dette punkt min posisjon også kunne ha blitt ekstrem. Men jeg hadde ikke avgjort om jeg kunne gjennomføre denne aksjonen. Slik sett ble jeg faktisk holdt tilbake fra å innta et normativt ekstremt standpunkt til terror mens jeg var i Libanon, av mine egne erfaringer fra det fredelige Norge.

Denne fredelige bakgrunnen ble imidlertid stadig mer irrelevant. Etter mine erfaringer i libanesisk fengsel hadde min skeptiske holdning til noen typer vold – terror – forsvunnet. Min egen terskel for bruk av vold og våpen var klart senket. Jeg hadde utvilsomt beveget meg til et moralsk ekstremt standpunkt. Da jeg kom hjem til Norge, inntok jeg også en tøffere retorisk tone. Da jeg ble bedt om å holde en innledning i Studentersamfunnet i Bergen den våren jeg begynte å studere ved universitetet der i 1978, husker jeg fortsatt at jeg siterte den franske anarkisten Émile Henry, som sa: «Om jeg skyter en som tilhører borgerskapet, så skyter jeg ikke en uskyldig.»  Henry ble henrettet i mai 1894 etter å ha drept en person og skadet et tjuetalls andre da han kastet en granat inn i Café Terminus i Paris februar samme år.

Denne ekstreme holdningen sprang ut av min – feilaktige, skulle det vise seg – forståelse av klassedelingen av samfunnet og den antatt uunngåelige og uforsonlige klassekampen, en klassekamp som også ville finne sted på den internasjonale arenaen som antiimperialistisk og nasjonal frigjøringskamp. I kjølvannet av den vold jeg selv var blitt utsatt for, utviklet jeg derfor på dette grunnlaget en vilje til å senke terskelen for bruk av vold overfor en gruppe mennesker på grunn av hvem de var, nemlig «klassefienden», og ikke eventuelt på grunn av hva de gjorde. Dette var basert på en bestemt virkelighetsoppfatning, som altså var feilaktig. Resultatet var en normativ ekstremisme jeg faktisk ikke hadde hatt mens jeg var i Libanon, men som jeg beveget meg mot.

Denne viljen til å forsvare en normativt ekstrem posisjon varte heldigvis ikke i særlig mange måneder.

2. Det som fikk meg på andre tanker, var grundigere studier fra høsten 1978 av den marxismen jeg hadde basert mine analyser og virkelighetsforståelse på. Jeg fant ut at det ikke var grunnlag for å bruke Marx’ teori om en kommunistisk produksjonsmåte (igjen noe som kanskje er vanskelig å forstå for folk i dag, men dette var et avgjørende begrep for min videre politiske utvikling) til å begrunne verken klassekamp, ikkevoldelig eller væpnet antiimperialistisk kamp eller kamp for revolusjon og sosialisme. Dette innebar en radikal omvurdering av marxismen (som jeg la bak meg) til fordel for en dypere forståelse av de økonomiske drivkreftene i samfunnet. Dermed åpent det seg et helt annet rom for å se mulighetene for en fredelig overgang til en ikke-kapitalistisk samfunnsform. Videre ble det også mulig å se et rom for fredelig politikk innenfor kapitalismens rammer. Dette åpnet for meg et rom for å rette oppmerksomheten mot politisk kamp for å styrke menneskerettigheter og demokrati i alle deler av verden. Dette ble derfor etter hvert også et viktig fokusområde i min videre akademiske karriere – med vekt på problemstillinger som islam og politisk tenkning, islam og menneskerettigheter, spørsmål om hva utvikling er osv.

Innsikten i den tradisjonelle marxismens og venstresidens mangelfulle mulighet og vilje til å levere riktige og relevante analyser av den antiimperialistiske kampens innhold og muligheter førte til en første formulering av en «sjølkritikk», fortsatt innenfor et radikalt og antikapitalistisk språk. Blant annet følgende ble trykket i Dagbladet 9. mars 1979 (og i, Østlands-Posten, lokalavisa i Larvik 10. mars 1979), i en artikkel med overskriften «Venstresidas voldsromantikk»:

I AKP er voldens uunngåelighet, ja nærmest ønskelighet, utviklet til bortimot en religiøs ideologi, men dette er ikke enestående. I det hele tatt har vi en venstrefløy som er preget av troen på voldens nødvendighet, ikke minst for å endre samfunnet radikalt. Denne oppfatningen er utbredt i mange varianter. Den «væpna revolusjon» synes uunngåelig hvis man vil avskaffe kapitalismen. I de «revolusjonære» delene av SV finner vi forestillingen om at revolusjonen vil arte seg som en militær konfrontasjon mellom arbeiderklassen og borgerskapets voldsapparat. Revolusjonens seier er arbeiderklassens erobring av den politiske makt.

I AKP og andre maoistgrupper finner vi forestillingen om folkets kamp mot monopolborgerskapet og imperialismen. Dette må selvsagt bli langvarige og blodige «folkekriger».

Den øvrige venstrefløys sosialistiske, «kommunistiske» og anarkistiske smågrupper har forskjellige varianter av denne revolusjonsromantikk. En del smågrupper i vår del av verden har ikke klart å vente på arbeiderklassen eller «folkets» kamp og har begynt sine egne «folkekriger». RAF, ETA og Røde Brigader er eksempler. Det hele hadde vært latterlig om ikke disse frustrerte idealister hadde brukt virkelige kuler i sine maskinpistoler og var villige til å ofre sine egne og andres liv for et mål de ikke kjenner.

Sympatien på venstresida for disse terrorgruppene er større enn man skulle tro, men den er av en litt fordekt karakter. Man synes det er bra at noen gjør noe. Dessuten hører RAF, ETA og Røde Brigaders ofre til borgerskapet, og IRA driver jo anti-imperialistisk kamp og nasjonal frigjøring. Så behøver man ikke gi direkte støtte, men …

Venstrefløyens støtte til de nasjonale frigjøringsbevegelsene er omfattende og det er stor enighet om den. Man er villig til å se gjennom fingrene med grusomme overgrep, jfr. Zimbabwegeriljaens nedskyting av sivile passasjerfly og mord på passasjerene eller den palestinske geriljaens udiskriminerende bombeplasseringer. Heroisering og glorifisering av geriljasoldater er vanlig.

Når disse «revolusjoner» og folkekriger er ført fram til seier og en del forvaltningsmessige endringer er gjennomført, har venstresida fått nye fyrtårn å følge. Da helliger hensikten midlene. Stalins terrorregime forsvares. Pol Pots Kampuchea støttes. Disse nye nasjoner kan gjøre hva de vil og venstresida følger dem i tykt og tynt. Sovjet har NKP, Kina har AKP. SV forsvarer litt av hvert, vennskapssamband gror opp som paddehatter.

For venstresida er kapitalismen klassestyrt. Mennesker i samfunnet er delt inn i forskjellige klasser med forskjellige interesser. Borgerskapet er den herskende klasse som bruker systemet til sin fordel ved å utbytte arbeiderklassen som da har all interesse av å avskaffe kapitalismen.

Når man gjør mennesker og klasser ansvarlige for den verden vi lever i, er det klart det må bli riktig politikk å undertrykke, og endog slå i hjel de «slemme», mens man aksepterer at de «snille» kan komme til å bruke litt hardere metoder i kampens hete enn strengt tatt nødvendig. Den logiske konsekvens blir glorifisering av helter. Mao, Che Guevara, hemmelig glede ved hver fiende som faller, Bubach, Schlayer, ingen er uskyldig, sivil eller militær, enten er du med oss eller så er du mot oss.

Kapitalismen er et system ikke styrt av klasser eller regjeringer, men av sin egen innebygde systemtvang, kapitalens logikk, og den behersker alle mennesker. Klassene er forskjellige karaktermasker, funksjoner, menneskene må bære for at økonomien skal fungere. Den såkalte klassekampen er altså nødvendig for kapitalenes eksistens og utvikling. Den trenger nye forvaltningsformer og statsinngrep, dette er det venstresida driver fram. Nasjonal frigjøring betyr utvikling av nasjonal kapital.

Venstresida har i virkeligheten ingen forestilling om hva alternativet til kapitalismen skal bestå i, dvs. den kjenner ikke den produksjonsmåten det nye samfunnet skal hvile på. Derfor kan ikke venstrefløyen levere en fundamental kritikk, og dens «revolusjons»-teori er da også en innenfor-kapitalistisk kritikk. Det er en kritikk som representerer kapitalens videre utvikling. Når denne utvikling krever sine ofre, legitimeres dette av venstresidas voldsideologi. […]

Kapitalismen eksisterer i kraft av de samfunnsmessige bevissthetsfordreininger den produserer. Venstresida er også underlagt disse fordreiningene. Et system basert på slike tankemessige abstraksjoner kan ikke slåes i hjel, det må oppheves.

Av dette går det fram at den revolusjonære omdanningsprosess ikke kan være voldelig. Avskaffelsen av kapitalismen betinger ingen voldsideologi, men innebærer tvertimot en fundamental kritikk også av volden. Om ikke venstrefløyen utvikler en slik fundamental kritikk, men fortsetter å ta parti for den ene eller andre klasse eller nasjon, da vil den fortsatt ha bruk for sin voldsromantikk. Da vil kapitalismen utvikles enda en stund med all den elendighet det innebærer, takket være venstresida, kapitalens venstre.

P.S. De som også oppfatter dette som en «sjøkritikk» fra min side av tidligere standpunkter og handlinger, har selvfølgelig rett.

Senere ble kritikken av marxismen utdypet mer systematisk og akademisk gjennom artikkelen «En kritikk av den marxistiske klassekampteorien» i 1983, mens det ikke-kapitalistiske alternativet ble utarbeidet i ulike faglige sammenhenger.[10]

3. Jeg kom meg videre teoretisk og ideologisk, politisk og moralsk, gjennom den modnings- og teoretiske utviklingsprosessen som er beskrevet ovenfor, og gjennom studiene ved Chr. Michelsens Institutts menneskerettighetsprogram fra 1989, som la grunnlaget for mitt doktorgradsarbeid. Jeg «kom meg videre» også gjennom et mer klassisk politisk arbeid. En kort periode var jeg med i AUF-stud. (1983–84) og Arbeiderpartiets universitetslag ved UiB (passivt fram til 1991, hvoretter jeg lot være å fornye medlemskapet). Siden har jeg vært partipolitisk uavhengig aktivist og samfunnsdebattant, for så å bli generalsekretær i Human-Etisk Forbund (juli 2000 – desember 2005). Dette ga ytterligere anledning til utdyping av min forståelse av menneskerettighetene som vern for menneskeverdet, og betydningen av et politisk, livssynsmessig og kulturelt pluralistisk samfunn. De etiske og moralske problemstillingene har jeg så kunnet arbeide videre med som ansatt ved Høgskolen i Oslo, så Høgskolen i Oslo og Akershus, hvor jeg har undervist innenfor utviklingsstudier og flerkulturell forståelse og forsket på blant annet islamsk politisk tenkning.

*

Har så mitt tidligere engasjement noe med den typen terrorisme som Behring Breivik har argumentert for i sitt «manifest» og som han har gjennomført? Selv om jeg er part i saken, tillater jeg meg å peke på at forskjellene – ikke minst i motivasjon og begrunnelse – er formidable. Det er forskjell på å bruke vold i krig, til og med når denne volden blir terroristisk, og å proklamere at Norge er i krig for så å bruke terror mot sivile i masseomfang. Behring Breiviks posisjon står nærmere den virkelighetsforståelse som enkelte europeiske venstreradikale grupper hadde på 1970-tallet da de erklærte samfunnet krig. Deres krigsproklamasjon var uten virkelighetsforankring, i motsetning til hva tilfellet var for de ulike frigjøringsbevegelsene i flere land i den tredje verden. På den annen side gjennomførte ikke de venstreorienterte voldsromantikerne terror slik en del av disse frigjøringsbevegelsene gjorde; de gjennomførte langt mer målrettede politiske attentater. Det var høyresidens terrorister som gjennomførte omfattende terroranslag mot tilfeldige uskyldige. Det samme gjorde en del nasjonalistiske grupper (blant annet IRA og noen av de palestinske geriljagruppene).

Behring Breivik har altså en enda mer forkvaklet virkelighetsoppfatning enn europeiske venstresides voldsromantikere og gjennomførte en terror som bare kan sammenlignes med den som er utøvd av religiøse og nasjonalistiske terrorister. Hans terror ligner på det fascistiske attentatet i Bologna (1980) og Timothy McVeighs angrep i Oklahoma (1995). Det er også likheter med den islamistiske terroren vi så i New York og Washington (2001), på Bali (2002), i Madrid (2004) og London (2005), særlig i masseomfanget, men selvmordselementet (ikke i Madrid) utgjør en forskjell.

Uansett, det finnes dem som mener at bare det å tenke på å bruke vold i en politisk kamp er uakseptabelt. Det er et anstendig standpunkt fra pasifistisk hold. Men når personer som er varme tilhengere av NATO (som baserer seg på en doktrine om førstebruk av atomvåpen), som støtter amerikansk væpnet intervensjon i Vietnam, Nicaragua, Irak og Afghanistan, og/eller er opptatt av Israels rett til å forsvare seg med alle midler, sier slikt, blir det rent hykleri.

Likevel, jeg kan gjennom eksemplets makt ha påvirket noen til å innta ekstreme normative posisjoner. Dette er nok mulig, og det er i så fall både uheldig og beklagelig. En slik påvirkning fra min side var intendert fra jeg ble arrestert og sto fram med mine forklaringer på og mitt forsvar for mine handlinger og i perioden fram til jeg offentlig presenterte andre synspunkter – i offentlig debatt (veggavisdiskusjoner) ved Universitetet i Bergen fra nyåret 1979 og særlig gjennom min «sjølkritikk» i Dagbladet i mars 1979. Etter denne tid har jeg nettopp advart mot en slik normativt ekstrem posisjon det er å akseptere væpnede aksjoner med terroristisk tilsnitt eller mål. Jeg har heldigvis ingen grunn til å tro at noen har latt seg inspirere til ekstreme handlinger i løpet av de siste 35 årene på grunn av det jeg gjorde og sa den gangen.

Det å stå til ansvar er nettopp å svare for seg. Og jeg tar ansvar for det jeg gjorde på den eneste måten det er mulig å gjøre dette i dag, ved å forklare hva som skjedde, forklare hva som motiverte meg, forklare hva som var galt – faktisk og moralsk – i mine standpunkter den gangen. Så kan jeg forsøke å forklare hva jeg forkaster og tar avstand fra og hvorfor jeg gjør det. Og jeg kan advare andre mot å innta en tilsvarende normativt ekstrem posisjon. Gjennom «sjølkritikk» og korreksjoner erkjennes også ansvaret, inklusive ansvaret for å kunne ha påvirket andre, og ansvaret for å påvirke andre til å unngå moralsk ekstreme posisjoner i dag.

Anger eller selvkritikk?

Angrer jeg? Mange har vært opptatt av dette og mener anger er nødvendig med hensyn til de handlingene jeg var involvert i. Men nei, jeg gjør ikke det. Jeg gjennomførte aldri noen voldsaksjon, og det er altså langt fra sikkert at jeg ville gjort det. Anger er noe som følger av dårlig samvittighet eller moralsk ruelse over å ha skadet noen eller krenket noen alvorlig. Jeg gjorde faktisk aldri det. Jeg var engasjert i det jeg oppfattet som legitim krigføring. Jeg tok feil i min marxistiske politiske analyse av klassekamp og antiimperialistisk kamp som førte til en feilaktig oppfatning om blant annet den store betydningen den palestinske og andre frigjøringsbevegelsers kamp hadde for å omstyrte kapitalismen og innvarsle en bedre verden. Men for meg er det rart og meningsløst å skulle angre på en feilaktig analyse. Det blir litt som å skulle angre på at man har vurdert værmeldingen feil og ikke tatt med paraply eller at man ikke rakk toget fordi kofferten var for tung.

Det er en altfor upresis og uforpliktende omgang med begrepet anger. Rent psykologisk kan nok anger være en følelse av sorg og nedstemthet over noe man har gjort eller ikke gjort eller konkrete feilbedømmelser, men i moralsk forstand er anger særlig knyttet til religiøse forestillinger om normbrudd og behov for tilgivelse fra både den/de som er blitt skadet av normbruddet og fra guden som skal ha gitt normene. Hvis jeg skulle legge en slik forståelse av anger til grunn, om enn i en sekulær utgave (altså minus troen på guddommelige normer), vil jeg uansett få et problem fordi jeg ikke kan se at jeg har noen å framføre en unnskyldning til eller be om tilgivelse fra. Bortsett fra mine foreldre kanskje, som naturlig nok tok min arrestasjon svært tungt. De kan sies å ha blitt skadet – emosjonelt og delvis økonomisk – av mine handlinger. Men det er ikke dette de som gjerne vil jeg skal angre, mener når de etterlyser anger fra min side. De ser ut til å ville ha en helt generell unnskyldning – ut i lufta så å si, eller til staten Israel, alle jøder eller noe lignende (det blir aldri spesifisert) – og massiv selvfordømmelse. Dette er det som på den ene siden blir for lettvint og gjør begrepet anger uforpliktende og meningsløst, og på den andre siden også er et krav om politisk anger som Israel-venner og meningsmotstandere vil bruke for å bekrefte sine egne posisjoner (for ikke å si selvgodhet). Nei, jeg angrer ikke, men jeg har tatt og tar stadig selvkritikk, og avstand fra vold og terror. Og jeg forsøker stadig å utvikle mine moralske og politiske standpunkter på grunnlag av en fundamental respekt for menneskeverdet og menneskerettighetene.

*

 Så får folk gjøre seg opp sin egen mening. Jeg er der, for å si det med Dante, hvor jeg går min egen vei og lar folk snakke: Segui il tuo corso, e lascia dir le genti!

[1] «Media Freakshow: CNN Smears, Defames, Human Rights Activists, Christians and Patriots for Norway Shooting», Atlas Shrugs, 28.07.11, http://atlasshrugs2000.typepad.com/atlas_shrugs/2011/07/media-freakshow-cnn-smears-defames-human-rights-activists-christians-and-patriots-for-norway-shootin.html (nedlastet 17.01.12).

[2] Daniel Greenfield, «Something Rotten in Norway», FrontPage Magazine, 31.07.11, http://frontpagemag.com/2011/08/01/something-rotten-in-norway/ (nedlastet 17.01.12).

[3] Patrick Cox, «The Words that Armed Anders Breivik», the world in words, http://patrickcox.wordpress.com/2011/08/04/the-words-that-armed-anders-breivik/ (nedlastet 17.01.12).

[4] Verdidebatt.no, 26.07.11, http://www.verdidebatt.no/debatt/post163350.zrm

[5] Verdidebatt.no, 28.07.11, http://www.verdidebatt.no/debatt/post163877.zrm

[6] «Ma’alot Massacre», Wikipedia, http://en.wikipedia.org/wiki/Ma%27alot_massacre (nedlastet 21.01.12).

[7] Poenget kan illustreres med et tenkt tilfelle: En stat A mobiliserer sine militære styrker for å slå til mot en av sine nabostater – den forbereder altså krig. Så blir mobiliseringen kjent i flere naboland som truer med å slå hardt tilbake om stat A rykker inn i stat B, og stat A demobiliser. Krigen er blitt avverget. Kort sagt: Ingen krig har funnet sted selv om stat A var beredt til å krige.

[8] Jf. note 138 [i Ekstremismens kjennetegn].

[9] Klassekampen, 20.07.11. Lindstads innlegg sto i samme avis 18.07.11.

[10] Lars Gule, «En kritikk av den marxistiske klassekampteorien», Ariadne nr. 1, 1983. En framstilling av det ikke-kapitalistiske alternativet finnes i Lars Gule, «Økologi og økonomi», i Gjerdåker, Gule og Hagtvet (red.), Den uoverstigelige grense: tanke og handling i miljøkampen, Oslo: Chr. Michelsens Institutt/Cappelen, 1991.

Publisert i Uncategorized

Reformasjonsiver (2015)

Moderniteten siver inn i den islamske verden – men ting tar tid.

Mange vil forklare konservatismen innenfor islam og framveksten av fundamentalistiske og islamofascistiske grupper med at islam ikke har gjennomgått noen reformasjon.

For den protestantiske reformasjonen som begynte i 1517 skal angivelig ha ført til den liberalisering av kristendommen som ses i dag.

Det er flere problemer med denne tilnærmingen: For det første har man gjort reformasjon av kristendom til mal og modell for reformering av (alle?) andre religioner, for det andre overses det at reformasjonen slett ikke var én prosess, og for det tredje har man en meningsløst enkel forestilling om reformasjonens progressive karakter.

Det er på ingen måte opplagt at reformasjonen er den eneste måten reformer – det vil si, endringer og fornyelse – kan gjennomføres på innenfor religiøse systemer. Det er for eksempel gode grunner til å hevde at det i flere hundre år har pågått reformprosesser innenfor islam. Noen av disse har vært progressive ved at det har handlet om å tilpasse tolkningene av islam til den moderne verdens verdier. Slike tolkninger har vært åpne for vitenskap og liberale sosiale normer. Noen har også argumentert for – og praktisert – en sekulær forståelse av islam, altså gjort religionen til en personlig og privat sak. Noen har tolket islam som forenlig med likeverd, menneskerettigheter og likestilling for alle mennesker. Men det finnes andre reformatorer som har ønsket endring i reaksjonær forstand. Det er de som mener idealene er å finne i fortiden, på Muhammeds tid, og som ønsker et samfunn bygget på den tidens muslimske normer.

Slik var også den kristne reformasjonen både mangfoldig og mangetydig. Det er nok riktig å si at den dominerende forståelsen av troen i protestantiske og reformerte stater var ganske sneversynt og pietistisk i århundrene etter reformasjonens begynnelse. For eksempel var gudsfrykt svært sentralt i dansk-norsk lovgivning i om lag to hundre år og gjorde stat og samfunn mer totalitært enn det hadde vært i katolsk tid, med innføring og praktisering av straffebud i gammeltestamentlig ånd. I tråd med Luthers vektlegging av Bibelen, og ikke (den katolske) kirkens tolkning av troen, var det en ganske fundamentalistisk tro som dominerte reformert kristendom, ikke minst i kalvinismen.

Slik ligner situasjonen i dagens muslimske verden, med fundamentalistiske islamforståelser som de dominerende, på situasjonen gjennom et par hundre år i reformerte kristne land hvor også fundamentalistiske kristendomsforståelser var dominerende. Dette henger blant annet sammen med de etablerte religiøse institusjonenes reduserte autoritet. Det har bredt seg forestillinger blant mange, særlig unge muslimer, om at de er i stand til å tolke Koranen og andre hellige tekster like godt som lærde med mange års utdannelse fra anerkjente religiøse læresteder. Dette har gitt kraftige impulser til fundamentalistiske tolkninger og puritanske praksiser, inkludert skjerpet kvinneundertrykkelse.

Enkelt sagt er det derfor ikke en reformasjon – en Luther – som trengs innenfor islam, men et større gjennomslag for opplysningstidens ideer og modernitetens normer. For det er hovedsakelig opplysningstiden og modernitet som har endret kristendomsforståelsen, ikke reformasjonen i seg selv. Modernitet handler ikke bare om en mangfoldig og differensiert (institusjonelt og arbeidsdelt) sosial virkelighet. Det handler også om en intellektuell differensiering og rasjonalisering. Altså en erkjennelse av at både virkelighet og tenkemåte er mangfoldig og at det ikke er mulig å etablere sikker kunnskap gjennom religiøs holistisk tenkning om virkeligheten.

Vitenskapen har erstattet religionen (kristendommen) i beskrivelsen og forklaringen av den fysiske og sosiale virkeligheten. Våre moralske og juridiske normer har også fått et rasjonelt ikke-religiøst grunnlag, hvilket har gjort universalisering mulig på en annen måte enn da moral og lovgivning angivelig sprang ut av religiøse påbud.

Moderniteten lar seg neppe stoppe, annet enn midlertidig. Den er også i ferd med å gjennomtrenge den muslimske verden. Derfor vil den tendens til fundamentalisme vi har sett de siste 40–50 årene, trolig bli reversert. Nettopp som følge av de «krav» modernitetens økonomiske grunnlag, kapitalismen, stiller til rasjonell og sekulær mentalitet hos folk flest. Men «ting tar tid».

[Først publisert i Klassekampen 6. august 2015]

Publisert i I god tro | Legg igjen en kommentar

Israel, rasisme og vårt ansvar (2006)

Utviklingen i Midtøsten og antisemittismedebatten aktualiserer en analyse av staten Israels grunnleggende karakter. Det er ikke lenger oppsiktsvekkende å kalle Israel for en apartheidstat. Uttrykket brukes av flere kommentatorer – først og fremst fordi israelsk politikk overfor palestinerne inviterer til en slik karakteristikk. Men hvor riktig er det? Hvis anklagen er riktig, blir det problematisk å finne en fredelig løsning på Palestina-konflikten uten radikale endringer i Israels grunnlag. Og innebærer anklagen også en mer presis anklage om at Israel er en rasistisk stat?

Rasediskriminering og rasisme er ikke det samme. I konvensjonen om eliminering av alle former for rasediskriminering, heter det: «… med uttrykket ’rasediskriminering’ [menes] enhver forskjellsbehandling, utestengning, begrensning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse som har som formål eller virkning å oppheve eller svekke anerkjennelsen, nytelsen eller utøvelsen av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, på like vilkår, innenfor det politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle området, eller innenfor andre områder av det offentlige liv.»

Rasisme kan på sin side defineres som «et menneskesyn, en politikk eller holdninger som bygger på den oppfatning at visse raser er andre raser overlegne». Rasediskriminering og rasisme kan være forskjellig fordi det kan være ulike begrunnelser for diskrimineringen, og man kan bedrive rasediskriminering uten å være rasist. Det finnes forskjellige årsaker til rasediskriminering, blant annet religiøse begrunnelser, forestillinger om kulturell overlegenhet og strukturelle forhold. Konsekvensene av de forskjellige begrunnelsene er imidlertid de samme – noen frakjennes rettigheter (lik konsekvensen av rasisme). Forskjellen på rasediskriminering og rasisme synes derfor å være mer teoretisk enn praktisk. Er det da rimelig å karakterisere all bevisst diskriminering på grunnlag av «rase» eller etnisk tilhørighet som rasisme? Dagligtalen opprettholder i liten grad noe skille mellom rasisme og rasediskriminering. Er dagligtalen feil – eller bare lite presis?
Både rasediskriminering og rasisme kan praktiseres med forskjellig grad av konsekvens og intensitet. Er kvantitet et element i forståelsen av rasisme? Blir rasediskriminering til rasisme dersom omfanget blir stort nok? Forholdet mellom rasediskriminering og rasisme kan også avklares ved å se på typiske eksempler på rasisme, som apartheidregimet i Sør-Afrika eller segregasjonen i USAs sørstater.

Slike tilsynelatende akademiske problemer frister til å spørre om det er behov for denne definisjons- og begrepsavklaringen. Dessuten oppfattes en slik diskusjon knyttet til Israel også som en provokasjon av mange israelere og israelvenner. Er det ikke da bedre å beskrive faktiske forhold og la disse tale for seg selv om Israels diskriminering, overgrep og undertrykking? Men dette ville være intellektuelt uholdbart og uredelig, som om apartheid og segregasjon ikke skulle beskrives ved bruk av det mest dekkende begrepet av taktiske grunner. Det er med begreper vi griper virkeligheten. Derfor er de ord og uttrykk som brukes avgjørende for hvordan vi forstår en situasjon. Såkalte sakssvarende begreper lar oss forstå en utfordring riktig, en forutsetning for også å finne riktige løsninger. Snart 100 år med konflikt i Palestina, og få relevante løsningsforslag fra omverden, er en klar indikasjon på at den gjengse virkelighetsforståelsen ikke er sakssvarende og heller ikke benytter seg av relevante begreper.

Relevante begreper betyr også sakssvarende karakterisering av problemer og utfordringer. Slik karakterisering er avgjørende for å finne realistiske løsninger fordi dette hjelper oss å hente fram relevante erfaringer og relevante moralske, juridiske og politiske verdier og prinsipper. Med andre ord: Dersom Israel er en rasistisk stat, er det avgjørende å erkjenne dette for å kunne analysere landets politikk riktig. Dette er avgjørende for det internasjonale samfunn for å kunne utvikle sakssvarende konfliktløsningsstrategier.
Er det så berettiget å kalle Israel for en rasediskriminerende eller rasistisk stat? Det er viktig å unngå at en slik drøfting blir en reprise på «sionisme er rasisme»-kontroversen fra 1970-tallet. En oppdatert analyse må være mindre bundet av den kalde krigens posisjoner. Det viktigste kriterium for å vurdere israelsk politikk, også i forhold til påstander om rasisme, må være menneskerettighetene.

Da FN vedtok resolusjon 3379 i 1975 ser det ut til å ha vært en biologisk rasismeforståelse som lå til grunn for fordømmelsen av sionismen som en form for rasisme, men en slik kritikk passet ikke, blant annet fordi det er vanskelig å finne forestillinger om jødisk rasemessig overlegenhet i sionismen etter 1948. Men utvilsomt forskjellsbehandler Israel systematisk mennesker staten har ansvar for, på grunn av deres nasjonale eller etniske opprinnelse. Dette gjenspeiles i lovverket og politisk praksis. Er begrunnelsen og omfanget slik at denne diskrimineringen blir rasistisk? Det er et vanskelig spørsmål, men bidrag til svaret finnes i sionismens og Israels historie.

Sionismen ble utviklet som en nasjonalistisk ideologi for jøder, og uttrykt i en bevegelse med siktemålet å samle (alle) jøder i en egen stat. Fordi territoriet som ble valgt – Palestina – var befolket av mennesker med århundre gamle røtter i landet, måtte sionismen hevde at alle jøder har større rett til landet enn palestinerne. Denne holdningen var i overensstemmelse med den europeiske rasismen som legitimerte kolonialismen på 1800-tallet.

Gjennom hele den sionistiske koloniseringen fra 1. verdenskrig til 1948 og senere, ble palestinernes interesser satt til side for å realisere jødenes påståtte rett til landet. Etter opprettelsen av Israel ble de palestinske innbyggerne annenklasses borgere og mistet retten til jord. Diskrimineringen fortsetter selv om noe av den groveste er redusert. Etter okkupasjon av Vestbredden og Gaza-stripen i 1967, blir palestinerne også der utsatt for frarøvelse av land. I tillegg kommer daglig fornedrelse, kollektive avstraffelser, uproporsjonal voldsbruk, likvideringer, fengslinger uten lov og dom, ødeleggelse av palestinsk infrastruktur osv., som innskriver seg i en praktisk politikk som forteller at palestinere er mindre verd enn jøder. Israels holdning til de palestinske flyktningene uttrykker dette klarest. Mens jøder har «rett» til å vende «hjem» etter 2000 år i eksil, og lovgivning sikrer denne «retten», fornektes palestinernes rett til å vende tilbake.

Selv om en biologisk rasebegrunnelse for diskrimineringen ikke finnes i offisiell israelsk politikk, gjenspeiler diskrimineringen et etnisk hierarki. Men heller ikke apartheidpolitikken hvilte på offisiell rasisme, bare på et prinsipp om atskilthet. I teorien skulle hver kultur- og språkgruppe utvikle seg parallelt og selvstendig. I praksis ble det hvite mindretallets økonomiske, politiske og kulturelle herredømme sikret. I Israel brukes sionistisk ideologi til å begrunne og lovgivning til å etablere og opprettholde et jødisk herredømme på palestinernes bekostning. Den praktiske segregeringen har mange utslag, men bygging av Muren på okkupert palestinsk land tydeliggjør parallellen til apartheid idet de gjenværende palestinske områdene blir bantustans.

Etisk diskriminering kombinert med teori eller praksis som sier at én gruppe er overlegen (i en eller annen forstand) en annen gruppe, gjør det rimelig å kalle diskrimineringen for rasistisk. Det var det faktiske hierarkiet apartheid representerte, som gjorde det berettiget å kalle både ideologien og praksisen rasistisk. Det samme gjelder segregasjonen i sørstatene. Det er i det hele tatt vanskelig å tenke seg en rasediskriminering som ikke fører til hierarkisering av mennesker, og en slik hierarkisering er rasisme.

En helhetsvurdering av Israels diskriminerende ideologi og praksis tilsier derfor at denne har karakter av en rasisme som rangerer jøder rettighetsmessig over palestinerne. Begrunnelsen for disse større rettighetene er knyttet til (tidligere) forestillinger om kulturell overlegenhet, til religiøse forestillinger om jødene som et utvalgt folk og et gudgitt løfte om eksklusiv rett til landet. Slike forestillinger kan forklare rasismen, men ikke gjøre den mer legitim.

Noen sier Palestina-konflikten er så vanskelig fordi rett står mot rett. Men om apartheid i Sør-Afrika var urett, og etnisk diskriminering er uakseptabelt som grunnlag for en stat, da representerer ikke Israel noen rett, bare et koloniseringsprosjekt som krenker de kolonisertes rettigheter. Denne erkjennelsen er nødvendig for en realistisk holdning til konflikten og mulighetene for løsninger. Dette forhindrer selvsagt ikke at det er nødvendig å ta hensyn til israelernes grunnleggende rettigheter for å unngå en ny urett.

Denne avklaringen av den israelske diskrimineringens karakter, innebærer ikke uvitenhet om overgrep, undertrykkelse og diskriminering i arabiske land og blant palestinerne, eller om at palestinerne også har valgt terror i sin kamp mot Israel. (Dette skiller seg ikke fra det sørlige Afrika under apartheid, hvor også motstandsbevegelsene brukte terror uten at dette hinderet omverden i å se rasismen i Sør-Afrika, Namibia og Rhodesia. Det forhindret heller ikke norsk støtte til disse frigjøringsbevegelsene.) Men arabiske overgrep er et annet tema.

Til tross for europeisk dårlig samvittighet etter holocaust og ideologiske tilsløringer (som at kibbutzene er sosialistiske, Israel er sosialdemokratisk, det eneste demokratiet i Midtøsten osv.), har sionismens diskriminering blitt stadig tydeligere, og den kulminerer nå med ødeleggelsene av det palestinske samfunnet på Vestbredden og i Gaza-stripen. Til tross for at Norge har et særlig nært forholdt til Israel ved å være landets beste venn siden opprettelsen, ved å levere tungtvann til dets atomvåpenutvikling og ved å etablere Oslo-prosessen, ser ikke norske myndigheter selv i dag den etniske diskrimineringen Israel representerer. Dette står i grell motsetning til Norges holdning til Sør-Afrikas apartheidregime.

Norsk venstreside har – med rette – blitt anklaget for unnfallenhet overfor totalitære bevegelser og diktatorer. Unnskyldningen var at man ikke visste. I realiteten ville man ikke vite og unnlot å skaffe seg kunnskaper om de faktiske forhold – i Sovjetunionen, DDR, Kina og så videre. Anklagen må nå med full tyngde rettes mot en rekke andre partier og personer fordi de ikke vil se den etniske diskrimineringen Israel er ansvarlig for.
Hos Frp er ikke dette overraskende. Partiet har gjort det til dyd å tråkke på menneskeverdet nasjonalt og internasjonalt, og Frps ukritiske støtte til Israel er like rå og inhuman som partigrunnleggeren Anders Langes støtte til apartheidregimet i Sør-Afrika. For mange i KrF er religiøse myter om jødene som Guds utvalgte folk med på å forklare, men ikke unnskylde blindheten overfor Israels politikk. Hos vår utenriksminister og i resten av det politiske establishment er det vanskelig å se denne blindheten som annet enn resultat av ideologiske tåkeleggingen og selvpålagt uvitenhet om Israels grunnleggende karakter.

Regjeringens boikott av Hamas-regjeringen fordi den ikke anerkjenner Israel, ikke vil avstå fra vold og ikke har akseptert alle tidligere inngåtte avtaler, er grov diskriminering på linje med Israels, for Jonas Gahr Støre stiller ikke samme krav til Israel. Israel har aldri anerkjent palestinernes rett til en egen stat og bruker den vold de finner nødvendig for å sikre sin posisjon. Resultatet av forskjellsbehandlingen utspilles i Israels fysiske ødeleggelse av det palestinske samfunn. Det er også et alvorlig problem at det internasjonale samfunn – inklusive Norge – ikke gjør noe for å presse Israel til å overholde «inngåtte avtaler» og FN-resolusjoner. Slik dobbeltmoral bidrar til å fremme islamsk fundamentalisme og terrorisme både i Midtøsten og globalt. Moralsk hjelper det ikke Gahr Støre at stormaktene står på samme linje. Dessuten er unnfallenheten politisk uklok (for ikke å si naiv), for det er elementært at det ikke blir fred før alle involverte «parter» får anerkjent sine grunnleggende rettigheter.

Derfor må Gahr Støre og ledelsen i Arbeiderpartiet, Høyre, KrF og Frp (blant andre) ta sin del av ansvaret for Israels rasediskriminerende politikk. Den selvvalgte blindheten gjør vårt politiske establishment mer enn bare moralsk medansvarlige for Israels forbrytelser mot palestinerne.

[Først publisert i Klassekampen, 19. august 2006]

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Venstresidas voldsromantikk (1979)

Blant annet følgende ble trykket i Dagbladet 9. mars 1979 (og i, Østlands-Posten, lokalavisa i Larvik 10. mars 1979), i en artikkel med overskriften «Venstresidas voldsromantikk »

I AKP er voldens uunngåelighet, ja nærmest ønskelighet, utviklet til bortimot en religiøs ideologi, men dette er ikke enestående. I det hele tatt har vi en venstrefløy som er preget av troen på voldens nødvendighet, ikke minst for å endre samfunnet radikalt. Denne oppfatningen er utbredt i mange varianter. Den «væpna revolusjon» synes uunngåelig hvis man vil avskaffe kapitalismen. I de «revolusjonære» delene av SV finner vi forestillingen om at revolusjonen vil arte seg som en militær konfrontasjon mellom arbeiderklassen og borgerskapets voldsapparat. Revolusjonens seier er arbeiderklassens erobring av den politiske makt.

I AKP og andre maoistgrupper finner vi forestillingen om folkets kamp mot monopolborgerskapet og imperialismen. Dette må selvsagt bli langvarige og blodige «folkekriger».

Den øvrige venstrefløys sosialistiske, «kommunistiske» og anarkistiske smågrupper har forskjellige varianter av denne revolusjonsromantikk. En del smågrupper i vår del av verden har ikke klart å vente på arbeiderklassen eller «folkets» kamp og har begynt sine egne «folkekriger». RAF, ETA og Røde Brigader er eksempler. Det hele hadde vært latterlig om ikke disse frustrerte idealister hadde brukt virkelige kuler i sine maskinpistoler og var villige til å ofre sine egne og andres liv for et mål de ikke kjenner.

Sympatien på venstresida for disse terrorgruppene er større enn man skulle tro, men den er av en litt fordekt karakter. Man synes det er bra at noen gjør noe. Dessuten hører RAF, ETA og Røde Brigaders ofre til borgerskapet, og IRA driver jo antiimperialistisk kamp og nasjonal frigjøring. Så behøver man ikke gi direkte støtte, men …

Venstrefløyens støtte til de nasjonale frigjøringsbevegelsene er omfattende og det er stor enighet om den. Man er villig til å se gjennom fingrene med grusomme overgrep, jfr. Zimbabwegeriljaens nedskyting av sivile passasjerfly og mord på passasjerene eller den palestinske geriljaens udiskriminerende bombeplasseringer. Heroisering og glorifisering av geriljasoldater er vanlig.

Når disse «revolusjoner» og folkekriger er ført fram til seier og en del forvaltningsmessige endringer er gjennomført, har venstresida fått nye fyrtårn å følge. Da helliger hensikten midlene. Stalins terrorregime forsvares. Pol Pots Kampuchea støttes. Disse nye nasjoner kan gjøre hva de vil og venstresida følger dem i tykt og tynt. Sovjet har NKP, Kina har AKP. SV forsvarer litt av hvert, vennskapssamband gror opp som paddehatter.

For venstresida er kapitalismen klassestyrt. Mennesker i samfunnet er delt inn i forskjellige klasser med forskjellige interesser. Borgerskapet er den herskende klasse som bruker systemet til sin fordel ved å utbytte arbeiderklassen som da har all interesse av å avskaffe kapitalismen.

Når man gjør mennesker og klasser ansvarlige for den verden vi lever i, er det klart det må bli riktig politikk å undertrykke, og endog slå i hjel de «slemme», mens man aksepterer at de «snille» kan komme til å bruke litt hardere metoder i kampens hete enn strengt tatt nødvendig. Den logiske konsekvens blir glorifisering av helter. Mao, Che Guevara, hemmelig glede ved hver fiende som faller, Bubach, Schlayer, ingen er uskyldig, sivil eller militær, enten er du med oss eller så er du mot oss.

Kapitalismen er et system ikke styrt av klasser eller regjeringer, men av sin egen innebygde systemtvang, kapitalens logikk, og den behersker alle mennesker. Klassene er forskjellige karaktermasker, funksjoner, menneskene må bære for at økonomien skal fungere. Den såkalte klassekampen er altså nødvendig for kapitalenes eksistens og utvikling. Den trenger nye forvaltningsformer og statsinngrep, dette er det venstresida driver fram. Nasjonal frigjøring betyr utvikling av nasjonal kapital.

Venstresida har i virkeligheten ingen forestilling om hva alternativet til kapitalismen skal bestå i, dvs. den kjenner ikke den produksjonsmåten det nye samfunnet skal hvile på. Derfor kan ikke venstrefløyen levere en fundamental kritikk, og dens «revolusjons»-teori er da også en innenfor-kapitalistisk kritikk. Det er en kritikk som representerer kapitalens videre utvikling. Når denne utvikling krever sine ofre, legitimeres dette av venstresidas voldsideologi. […]

Kapitalismen eksisterer i kraft av de samfunnsmessige bevissthetsfordreininger den produserer. Venstresida er også underlagt disse fordreiningene. Et system basert på slike tankemessige abstraksjoner kan ikke slåes i hjel, det må oppheves.

Av dette går det fram at den revolusjonære omdanningsprosess ikke kan være voldelig. Avskaffelsen av kapitalismen betinger ingen voldsideologi, men innebærer tvertimot en fundamental kritikk også av volden. Om ikke venstrefløyen utvikler en slik fundamental kritikk, men fortsetter å ta parti for den ene eller andre klasse eller nasjon, da vil den fortsatt ha bruk for sin voldsromantikk. Da vil kapitalismen utvikles enda en stund med all den elendighet det innebærer, takket være venstresida, kapitalens venstre.

P.S. De som også oppfatter dette som en «sjøkritikk» fra min side av tidligere standpunkter og handlinger, har selvfølgelig rett.

[Dette innlegget publiseres fordi det kan ha interesse som dokumentasjon. AKP (m-l) eksterer ikke lenger som politisk parti, SV er sterkt forandret siden 1979 og den tids venstreside eksisterer ikke lenger.]

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kva er skuld, Lars Gule?

– Skuld er å vere ansvarleg for eit brot på ei moralsk eller juridisk norm.

– Har du sjølv skuld i noko?

– Ja, eg har hatt moralsk forkastelege og ekstremistiske standpunkt: Eg hadde ein vilje til å nytte mennesket som middel for å oppnå eit mål.

– Du vart teken i Libanon i 1977 med komponentar som kunne verte ei bombe?

– Ja, men eg gjorde meg ikkje skuldig i noko konkret juridisk eller moralsk gale då. Ja, eg vart dømd for å ha ulovlege våpen, og det var rett. Men eg utførde ikkje ei terrorhandling. På dette tidspunktet var eg ikkje klar for ukritisk å gå inn i den aksjonen som dei palestinske kameratane hadde bede meg om.

– Så du ville ikkje gjennomført det?

– Nei. Eg vart presentert for tre mogelege mål. Då eg presenterte innvendingane mine, sa folka i DFLP: «Vi overlèt dette til deg.» Ansvaret var på meg. Eg skulle heim til Noreg for å tenkje.

– Men kvifor tok du med deg desse komponentane om du ikkje var viljug til å nytte dei?

– Eg var viljug til å gjennomføre ein væpna aksjon i Israel. Om eg ikkje kunne slå til mot eit militært mål, måtte det vere eit symbolsk mål.

– Du seier at du ikkje har skuld for denne handlinga. Men likevel har du teke eit oppgjer med tenkinga?

– Ja. Eg hadde reservasjonar. Så vart eg arrestert, torturert og sett i fengsel. Gjennom desse røynslene vart dei moralske reservasjonane reduserte: Eg vart klar for å gjere det som kunne ha vorte terror. Då eg kom heim til Noreg, leita eg etter argument for å gjennomføre ei ekstremistisk handling. Eg fann dei i ein del venstreradikal litteratur. Men eg innsåg etter kvart at denne ideologien var feil og moralsk forkasteleg. Eg såg på global kapitalisme og borgarskapet som fiendar, individuelle representantar kunne rammast. Men denne forma for ekstremisme, som eg ikkje hadde då eg gjekk inn i kampen, var ei umoralsk haldning. Eg måtte ta eit oppgjer med ei tenking som legitimerte den ekstremistiske haldninga eg hadde utvikla.

– Du utvikla deg moralsk: Du gjekk frå å sjå mennesket berre som eit middel til å oppnå eit mål til ei sterk forståing av menneskerettane?

– Ja. Eg endra oppfatning sakte, etter om lag eit år. Den viktigaste intellektuelle perioden i livet mitt var hausten 1978 og våren 1979. Eg fekk kameratar som kunne diskutere Marx og marxisme. Dei gav meg eit nytt syn.

– Kva innsåg du?

– Eg innsåg at borgarklassen ikkje var ein fiende i konkret forstand. Det handlar om eit system, strukturar som kan endrast utan at nokon må nedkjempast med vald. Forståinga av at det å avskaffe kapitalismen tyder å ramme personar, er dermed feil. Det er ei mistyding av kva revolusjonen inne-ber. AKP (m-l) laga nettverkskart og personifiserte kapitalismen. Men kapitalen er ingen person. Dermed er det ikkje nokon du kan slå i hel. Heile forståinga mi av det naudsynte i ein væpna revolusjon forsvann.

– Var ikkje dette ei endring i synet ditt på kva eit mennesket er?

– Jau. Det vart rom for ei systematisk menneskerettstenking. Den nye forståinga mi av Marx og kapitalismen gav rom for å setje menneskeverdet i sentrum på ein ny måte. Den intellektuelle reisa eg starta på 80-talet, har bidrege til ei klårare forståing av kva eit menneske er. Og difor er det fullstendig uakseptabelt å nytte mennesket berre som middel og ikkje som eit mål i seg sjølv.

– Men ser du no at viljen din til å ramme det du meinte var legitime mål då, var umoralsk?

– Ja, frå sommaren 1977 og fram til og med 1978 utvikla eg ei umoralsk haldning. Men den posisjonen eg hadde fram til arrestasjonen 5. juni 1977, var ikkje særleg ekstrem: Dette var fiendar i ein krig. Då er det legitimt å ta liv, jamvel om det ikkje var noko mål for meg. Her kunne eg stø meg på teorien om rettferdig krig. Du kan kome til å skade uskuldige, men det må ikkje vere for mange av dei, og dei kan ikkje vere eit hovudmål. Eg må vere tydeleg på kva periode du stiller spørsmål til: Tankane og motiva mine har vore ulike på ulike tidspunkt. Så eg har teke avstand frå mykje eg meinte tidlegare, men folk krev heile tida at eg skal angre. Det gjev ikkje meining når eg ikkje har skadd nokon og heller ikkje står for det eg meinte då.

– Kan du kjenne skuld utan å angre?

– Ja. Eg erkjenner skulda, eg var skuldig i eit intellektuelt brot på ei norm, eit brot som heldigvis ikkje leidde til handling. Men eg har ikkje skadd menneske og har difor inga kjensle av anger. For meg er anger kopla til skuldkjensle, altså kjensla av å ha skadd nokon. Skulderkjenninga mi er intellektuell og har ført til sjølvkritikk, ikkje anger.

– Men anger er vel ikkje berre knytt til handlingar du har gjort mot nokon?

– For meg er det det. Anger som kjensle handlar om empati, opplevinga av å ha gjort noko gale mot nokon.

– Men du var klar for å gjere noko vondt mot nokon? Er ikkje det nok?

– Nei. Eg ville ikkje skade sivile. Eg var klar til å gjere ei krigshandling, men aksjonen eg var beden om å gjere, kunne ha vorte ei terrorhandling. Då eg vart arrestert, var eg ikkje klar for det, eg måtte heim og tenkje over om eg kunne gjere det. Det var fyrst etter arrestasjonen og røynslene i fengslet eg kunne ha gjort det. Men då var det ikkje lenger mogeleg for meg. Eg var avslørd som «agent» og kunne ikkje reise til Israel.

– Tek du ikkje tilflukt i ei teoretisering av eiga skuld no?

– Jau. Men finst det nokon annan måte? Eg analyserer, eg har berre tilgang til dette gjennom tenking og refleksjon.

– Har du dårleg samvit?

– Nei. Eg erkjende – og erkjenner – skuld, men hadde aldri skuldkjensle, med unnatak for foreldra mine.

– Så skulderkjenninga er meir knytt til eit ansvar du hadde svikta?

– Ja. Væpna kamp er ikkje i seg sjølv illegitimt, men eg erkjenner at eg var ansvarleg for å legitimere ein ekstrem posisjon for meg sjølv. Det er uakseptabelt å argumentere for eller å legitimere krenking av menneskerettane. Difor er det endå meir uakseptabelt å gjennomføre handlingar som inneber krenking av uskuldige menneskeliv. Men eg kom aldri så langt.

– Kva gjorde skulderkjenninga med deg?

– Ho førde meg inn i ein aktiv argumentasjon for menneskerettane.

Forfatter: ESKIL SKJELDAL

[Fyrst publisert i Dag og Tid 22. februar 2013]

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Verdiløs kritikk

Det har lenge kommet innvendinger mot Midtøsten- og islamforskningen her i landet. Og mot Midtøsten- og islam-forskerne. Innvendingene forekommer særlig på internett, i ulike blogger, på debattsteder som Document.no og i en del kronikker i større aviser.

Avsenderne av kritikken er som regel ikke andre forskere.

Hovedinnvendingen er at de norske islamforskerne skjønnmaler islam og særlig islamismen, ja, flere av forskerne skal være islamapologeter. Dermed undervurderes og nedtones trusler fra islam mot vår kultur og fra islamismen mot vår og andres frihet og sikkerhet.

Problemet med innvendingene er at de i all hovedsak er påstander. De er ikke underbygget, ikke dokumentert, ikke fundert i empiri – og heller ikke i egen eller andres kritiske gjennomgang av norsk midtøsten- og islamforskning.

Noen eksempler finner vi hos religionssosiologen Alexandra Irene Larsen. I avis- og bloggartikler og kronikker har hun fremmet sine synspunkter. Sist i kronikken «Forskere romantiserer islam», i VG 2. februar og i foredraget «Venstreradikale og den norske Midt­østenforskningen» på Litteraturhuset i Oslo 7. februar.

Hennes hovedtese er at «Midtøstenstudiene er dominert av tidligere venstreradikalere med et verdensbilde som romantiserer den totalitære islamismen». Det har blitt slik fordi « mange venstreradikalere på 1980-tallet forlot aktivisttilværelsen og søkte tilbake til universitetene. De tok med seg venstresidens postkoloniale skyldkompleks og antirasisme og kanaliserte dette inn i fag som Midtøsten-studier, minoritets­studier og antropologi. Fagene skulle nå tjene sosialismens og arbeiderklassens interesser og forskningen skulle avsløre og motarbeide Vestens imperialisme.»

Men er dette sant? Det finnes intet belegg for dette i det Larsen skriver i kronikken eller sa i foredraget. Det finnes heller ikke belegg for påstanden i annet Larsen måtte ha skrevet. For hun har ikke forsket på dette. Hun påstår.

Denne venstrefløyens påståtte innmarsj i Midtøsten- og islamstudiene har altså fått som konsekvens « en tolkning av islamismen og Midtøsten der tredjeverden-romantisering og antiamerikanisme blir brukt til å normalisere politisk ekstremisme og stemple enhver kritikk som islamofobi». Grunnen er et venstreradikalt «skyldkompleks» for tidligere tiders og nåtidig vestlig kolonialisme og imperialisme.

Dette kunne kanskje være en interessant hypotese som kunne undersøkes. For Larsen, derimot, er dette den åpenbare forklaringen på et fenomen hun ikke engang har dokumentert at eksisterer.

På konferansen snakket hun også om «berøringsangst» for å gå inn i kritiske posisjoner overfor kulturer, bevegelser og lignenede i den tredje verden, men kunne verken belegge eller begrunne.

Videre hevdet hun at professor Bjørn Olav Utvik, som har skrevet flere faglig anerkjente arbeider om islamismen, forskjønner Det muslimske brorskapets agenda. Men Larsen fortalte aldri hva denne agendaen er. Hun kunne heller ikke gjøre greie for hva den er – selv ikke på direkte spørsmål. Eksemplene kunne mangfoldiggjøres. Samlet kan det vanskelig forstås på annen måte enn at påstandene springer ut fra Larsens eget – konservative – politiske ståsted.

Problemet er ikke at det settes kritisk søkelys på norsk islamforskning. Det er gjort før. Vi hadde en runde i 2003. Den gang kunne jeg være enig i at norske forskere ikke har gjort nok for å sette et kritisk søkelys på negative sider av islam, så «som legitimeringa av kvinneundertrykking, og av straffemetodar som amputasjon, pisking og steining. Det er høgst legitimt å spørje i kva grad islam medverkar til mangel på demokrati eller respekt for menneskerettar», sa jeg til Dag og Tid 8. november 2003.

Jeg pekte også på at de fleste islam­forskere nok har lagt for lite vekt på religionen som en selvstendig årsak til kritikkverdige forhold. Dette kan skyldes velmente forsøk på å hindre islamfrykt i opinionen, men dermed har islam­kritikken i for stor grad blitt overlatt til de mest fremmedfiendtlige. For selvsagt skal også islamforskere skrive om de forferdelige sidene ved islamske samfunn og drøfte islams mulige rolle som årsak. Det kan Larsen ha rett i.

Men en kritikk som påstår uten å dokumentere, som ikke presenterer godt belagte alternative forklaringer på de konklusjoner forskere har presentert, har minimal akademisk verdi.

Larsen har ikke levert et substansielt fagkritisk bidrag til Midtøsten- og islamforskningen i Norge, i hovedsak bare egen synsing.

[Først publisert i Klassekampen 14. februar 2013]

Publisert i I god tro | Legg igjen en kommentar