Verdiløs kritikk

Det har lenge kommet innvendinger mot Midtøsten- og islamforskningen her i landet. Og mot Midtøsten- og islam-forskerne. Innvendingene forekommer særlig på internett, i ulike blogger, på debattsteder som Document.no og i en del kronikker i større aviser.

Avsenderne av kritikken er som regel ikke andre forskere.

Hovedinnvendingen er at de norske islamforskerne skjønnmaler islam og særlig islamismen, ja, flere av forskerne skal være islamapologeter. Dermed undervurderes og nedtones trusler fra islam mot vår kultur og fra islamismen mot vår og andres frihet og sikkerhet.

Problemet med innvendingene er at de i all hovedsak er påstander. De er ikke underbygget, ikke dokumentert, ikke fundert i empiri – og heller ikke i egen eller andres kritiske gjennomgang av norsk midtøsten- og islamforskning.

Noen eksempler finner vi hos religionssosiologen Alexandra Irene Larsen. I avis- og bloggartikler og kronikker har hun fremmet sine synspunkter. Sist i kronikken «Forskere romantiserer islam», i VG 2. februar og i foredraget «Venstreradikale og den norske Midt­østenforskningen» på Litteraturhuset i Oslo 7. februar.

Hennes hovedtese er at «Midtøstenstudiene er dominert av tidligere venstreradikalere med et verdensbilde som romantiserer den totalitære islamismen». Det har blitt slik fordi « mange venstreradikalere på 1980-tallet forlot aktivisttilværelsen og søkte tilbake til universitetene. De tok med seg venstresidens postkoloniale skyldkompleks og antirasisme og kanaliserte dette inn i fag som Midtøsten-studier, minoritets­studier og antropologi. Fagene skulle nå tjene sosialismens og arbeiderklassens interesser og forskningen skulle avsløre og motarbeide Vestens imperialisme.»

Men er dette sant? Det finnes intet belegg for dette i det Larsen skriver i kronikken eller sa i foredraget. Det finnes heller ikke belegg for påstanden i annet Larsen måtte ha skrevet. For hun har ikke forsket på dette. Hun påstår.

Denne venstrefløyens påståtte innmarsj i Midtøsten- og islamstudiene har altså fått som konsekvens « en tolkning av islamismen og Midtøsten der tredjeverden-romantisering og antiamerikanisme blir brukt til å normalisere politisk ekstremisme og stemple enhver kritikk som islamofobi». Grunnen er et venstreradikalt «skyldkompleks» for tidligere tiders og nåtidig vestlig kolonialisme og imperialisme.

Dette kunne kanskje være en interessant hypotese som kunne undersøkes. For Larsen, derimot, er dette den åpenbare forklaringen på et fenomen hun ikke engang har dokumentert at eksisterer.

På konferansen snakket hun også om «berøringsangst» for å gå inn i kritiske posisjoner overfor kulturer, bevegelser og lignenede i den tredje verden, men kunne verken belegge eller begrunne.

Videre hevdet hun at professor Bjørn Olav Utvik, som har skrevet flere faglig anerkjente arbeider om islamismen, forskjønner Det muslimske brorskapets agenda. Men Larsen fortalte aldri hva denne agendaen er. Hun kunne heller ikke gjøre greie for hva den er – selv ikke på direkte spørsmål. Eksemplene kunne mangfoldiggjøres. Samlet kan det vanskelig forstås på annen måte enn at påstandene springer ut fra Larsens eget – konservative – politiske ståsted.

Problemet er ikke at det settes kritisk søkelys på norsk islamforskning. Det er gjort før. Vi hadde en runde i 2003. Den gang kunne jeg være enig i at norske forskere ikke har gjort nok for å sette et kritisk søkelys på negative sider av islam, så «som legitimeringa av kvinneundertrykking, og av straffemetodar som amputasjon, pisking og steining. Det er høgst legitimt å spørje i kva grad islam medverkar til mangel på demokrati eller respekt for menneskerettar», sa jeg til Dag og Tid 8. november 2003.

Jeg pekte også på at de fleste islam­forskere nok har lagt for lite vekt på religionen som en selvstendig årsak til kritikkverdige forhold. Dette kan skyldes velmente forsøk på å hindre islamfrykt i opinionen, men dermed har islam­kritikken i for stor grad blitt overlatt til de mest fremmedfiendtlige. For selvsagt skal også islamforskere skrive om de forferdelige sidene ved islamske samfunn og drøfte islams mulige rolle som årsak. Det kan Larsen ha rett i.

Men en kritikk som påstår uten å dokumentere, som ikke presenterer godt belagte alternative forklaringer på de konklusjoner forskere har presentert, har minimal akademisk verdi.

Larsen har ikke levert et substansielt fagkritisk bidrag til Midtøsten- og islamforskningen i Norge, i hovedsak bare egen synsing.

[Først publisert i Klassekampen 14. februar 2013]

Reklamer

Om Lars Gule

Førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Arbeider med flerkultur, ekstremisme og islamsk politisk tenkning. Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund. For de som vil vite mer, kan dette være en relevant kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Gule
Dette innlegget ble publisert i I god tro. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s