Israel, rasisme og vårt ansvar (2006)

Utviklingen i Midtøsten og antisemittismedebatten aktualiserer en analyse av staten Israels grunnleggende karakter. Det er ikke lenger oppsiktsvekkende å kalle Israel for en apartheidstat. Uttrykket brukes av flere kommentatorer – først og fremst fordi israelsk politikk overfor palestinerne inviterer til en slik karakteristikk. Men hvor riktig er det? Hvis anklagen er riktig, blir det problematisk å finne en fredelig løsning på Palestina-konflikten uten radikale endringer i Israels grunnlag. Og innebærer anklagen også en mer presis anklage om at Israel er en rasistisk stat?

Rasediskriminering og rasisme er ikke det samme. I konvensjonen om eliminering av alle former for rasediskriminering, heter det: «… med uttrykket ’rasediskriminering’ [menes] enhver forskjellsbehandling, utestengning, begrensning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse som har som formål eller virkning å oppheve eller svekke anerkjennelsen, nytelsen eller utøvelsen av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, på like vilkår, innenfor det politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle området, eller innenfor andre områder av det offentlige liv.»

Rasisme kan på sin side defineres som «et menneskesyn, en politikk eller holdninger som bygger på den oppfatning at visse raser er andre raser overlegne». Rasediskriminering og rasisme kan være forskjellig fordi det kan være ulike begrunnelser for diskrimineringen, og man kan bedrive rasediskriminering uten å være rasist. Det finnes forskjellige årsaker til rasediskriminering, blant annet religiøse begrunnelser, forestillinger om kulturell overlegenhet og strukturelle forhold. Konsekvensene av de forskjellige begrunnelsene er imidlertid de samme – noen frakjennes rettigheter (lik konsekvensen av rasisme). Forskjellen på rasediskriminering og rasisme synes derfor å være mer teoretisk enn praktisk. Er det da rimelig å karakterisere all bevisst diskriminering på grunnlag av «rase» eller etnisk tilhørighet som rasisme? Dagligtalen opprettholder i liten grad noe skille mellom rasisme og rasediskriminering. Er dagligtalen feil – eller bare lite presis?
Både rasediskriminering og rasisme kan praktiseres med forskjellig grad av konsekvens og intensitet. Er kvantitet et element i forståelsen av rasisme? Blir rasediskriminering til rasisme dersom omfanget blir stort nok? Forholdet mellom rasediskriminering og rasisme kan også avklares ved å se på typiske eksempler på rasisme, som apartheidregimet i Sør-Afrika eller segregasjonen i USAs sørstater.

Slike tilsynelatende akademiske problemer frister til å spørre om det er behov for denne definisjons- og begrepsavklaringen. Dessuten oppfattes en slik diskusjon knyttet til Israel også som en provokasjon av mange israelere og israelvenner. Er det ikke da bedre å beskrive faktiske forhold og la disse tale for seg selv om Israels diskriminering, overgrep og undertrykking? Men dette ville være intellektuelt uholdbart og uredelig, som om apartheid og segregasjon ikke skulle beskrives ved bruk av det mest dekkende begrepet av taktiske grunner. Det er med begreper vi griper virkeligheten. Derfor er de ord og uttrykk som brukes avgjørende for hvordan vi forstår en situasjon. Såkalte sakssvarende begreper lar oss forstå en utfordring riktig, en forutsetning for også å finne riktige løsninger. Snart 100 år med konflikt i Palestina, og få relevante løsningsforslag fra omverden, er en klar indikasjon på at den gjengse virkelighetsforståelsen ikke er sakssvarende og heller ikke benytter seg av relevante begreper.

Relevante begreper betyr også sakssvarende karakterisering av problemer og utfordringer. Slik karakterisering er avgjørende for å finne realistiske løsninger fordi dette hjelper oss å hente fram relevante erfaringer og relevante moralske, juridiske og politiske verdier og prinsipper. Med andre ord: Dersom Israel er en rasistisk stat, er det avgjørende å erkjenne dette for å kunne analysere landets politikk riktig. Dette er avgjørende for det internasjonale samfunn for å kunne utvikle sakssvarende konfliktløsningsstrategier.
Er det så berettiget å kalle Israel for en rasediskriminerende eller rasistisk stat? Det er viktig å unngå at en slik drøfting blir en reprise på «sionisme er rasisme»-kontroversen fra 1970-tallet. En oppdatert analyse må være mindre bundet av den kalde krigens posisjoner. Det viktigste kriterium for å vurdere israelsk politikk, også i forhold til påstander om rasisme, må være menneskerettighetene.

Da FN vedtok resolusjon 3379 i 1975 ser det ut til å ha vært en biologisk rasismeforståelse som lå til grunn for fordømmelsen av sionismen som en form for rasisme, men en slik kritikk passet ikke, blant annet fordi det er vanskelig å finne forestillinger om jødisk rasemessig overlegenhet i sionismen etter 1948. Men utvilsomt forskjellsbehandler Israel systematisk mennesker staten har ansvar for, på grunn av deres nasjonale eller etniske opprinnelse. Dette gjenspeiles i lovverket og politisk praksis. Er begrunnelsen og omfanget slik at denne diskrimineringen blir rasistisk? Det er et vanskelig spørsmål, men bidrag til svaret finnes i sionismens og Israels historie.

Sionismen ble utviklet som en nasjonalistisk ideologi for jøder, og uttrykt i en bevegelse med siktemålet å samle (alle) jøder i en egen stat. Fordi territoriet som ble valgt – Palestina – var befolket av mennesker med århundre gamle røtter i landet, måtte sionismen hevde at alle jøder har større rett til landet enn palestinerne. Denne holdningen var i overensstemmelse med den europeiske rasismen som legitimerte kolonialismen på 1800-tallet.

Gjennom hele den sionistiske koloniseringen fra 1. verdenskrig til 1948 og senere, ble palestinernes interesser satt til side for å realisere jødenes påståtte rett til landet. Etter opprettelsen av Israel ble de palestinske innbyggerne annenklasses borgere og mistet retten til jord. Diskrimineringen fortsetter selv om noe av den groveste er redusert. Etter okkupasjon av Vestbredden og Gaza-stripen i 1967, blir palestinerne også der utsatt for frarøvelse av land. I tillegg kommer daglig fornedrelse, kollektive avstraffelser, uproporsjonal voldsbruk, likvideringer, fengslinger uten lov og dom, ødeleggelse av palestinsk infrastruktur osv., som innskriver seg i en praktisk politikk som forteller at palestinere er mindre verd enn jøder. Israels holdning til de palestinske flyktningene uttrykker dette klarest. Mens jøder har «rett» til å vende «hjem» etter 2000 år i eksil, og lovgivning sikrer denne «retten», fornektes palestinernes rett til å vende tilbake.

Selv om en biologisk rasebegrunnelse for diskrimineringen ikke finnes i offisiell israelsk politikk, gjenspeiler diskrimineringen et etnisk hierarki. Men heller ikke apartheidpolitikken hvilte på offisiell rasisme, bare på et prinsipp om atskilthet. I teorien skulle hver kultur- og språkgruppe utvikle seg parallelt og selvstendig. I praksis ble det hvite mindretallets økonomiske, politiske og kulturelle herredømme sikret. I Israel brukes sionistisk ideologi til å begrunne og lovgivning til å etablere og opprettholde et jødisk herredømme på palestinernes bekostning. Den praktiske segregeringen har mange utslag, men bygging av Muren på okkupert palestinsk land tydeliggjør parallellen til apartheid idet de gjenværende palestinske områdene blir bantustans.

Etisk diskriminering kombinert med teori eller praksis som sier at én gruppe er overlegen (i en eller annen forstand) en annen gruppe, gjør det rimelig å kalle diskrimineringen for rasistisk. Det var det faktiske hierarkiet apartheid representerte, som gjorde det berettiget å kalle både ideologien og praksisen rasistisk. Det samme gjelder segregasjonen i sørstatene. Det er i det hele tatt vanskelig å tenke seg en rasediskriminering som ikke fører til hierarkisering av mennesker, og en slik hierarkisering er rasisme.

En helhetsvurdering av Israels diskriminerende ideologi og praksis tilsier derfor at denne har karakter av en rasisme som rangerer jøder rettighetsmessig over palestinerne. Begrunnelsen for disse større rettighetene er knyttet til (tidligere) forestillinger om kulturell overlegenhet, til religiøse forestillinger om jødene som et utvalgt folk og et gudgitt løfte om eksklusiv rett til landet. Slike forestillinger kan forklare rasismen, men ikke gjøre den mer legitim.

Noen sier Palestina-konflikten er så vanskelig fordi rett står mot rett. Men om apartheid i Sør-Afrika var urett, og etnisk diskriminering er uakseptabelt som grunnlag for en stat, da representerer ikke Israel noen rett, bare et koloniseringsprosjekt som krenker de kolonisertes rettigheter. Denne erkjennelsen er nødvendig for en realistisk holdning til konflikten og mulighetene for løsninger. Dette forhindrer selvsagt ikke at det er nødvendig å ta hensyn til israelernes grunnleggende rettigheter for å unngå en ny urett.

Denne avklaringen av den israelske diskrimineringens karakter, innebærer ikke uvitenhet om overgrep, undertrykkelse og diskriminering i arabiske land og blant palestinerne, eller om at palestinerne også har valgt terror i sin kamp mot Israel. (Dette skiller seg ikke fra det sørlige Afrika under apartheid, hvor også motstandsbevegelsene brukte terror uten at dette hinderet omverden i å se rasismen i Sør-Afrika, Namibia og Rhodesia. Det forhindret heller ikke norsk støtte til disse frigjøringsbevegelsene.) Men arabiske overgrep er et annet tema.

Til tross for europeisk dårlig samvittighet etter holocaust og ideologiske tilsløringer (som at kibbutzene er sosialistiske, Israel er sosialdemokratisk, det eneste demokratiet i Midtøsten osv.), har sionismens diskriminering blitt stadig tydeligere, og den kulminerer nå med ødeleggelsene av det palestinske samfunnet på Vestbredden og i Gaza-stripen. Til tross for at Norge har et særlig nært forholdt til Israel ved å være landets beste venn siden opprettelsen, ved å levere tungtvann til dets atomvåpenutvikling og ved å etablere Oslo-prosessen, ser ikke norske myndigheter selv i dag den etniske diskrimineringen Israel representerer. Dette står i grell motsetning til Norges holdning til Sør-Afrikas apartheidregime.

Norsk venstreside har – med rette – blitt anklaget for unnfallenhet overfor totalitære bevegelser og diktatorer. Unnskyldningen var at man ikke visste. I realiteten ville man ikke vite og unnlot å skaffe seg kunnskaper om de faktiske forhold – i Sovjetunionen, DDR, Kina og så videre. Anklagen må nå med full tyngde rettes mot en rekke andre partier og personer fordi de ikke vil se den etniske diskrimineringen Israel er ansvarlig for.
Hos Frp er ikke dette overraskende. Partiet har gjort det til dyd å tråkke på menneskeverdet nasjonalt og internasjonalt, og Frps ukritiske støtte til Israel er like rå og inhuman som partigrunnleggeren Anders Langes støtte til apartheidregimet i Sør-Afrika. For mange i KrF er religiøse myter om jødene som Guds utvalgte folk med på å forklare, men ikke unnskylde blindheten overfor Israels politikk. Hos vår utenriksminister og i resten av det politiske establishment er det vanskelig å se denne blindheten som annet enn resultat av ideologiske tåkeleggingen og selvpålagt uvitenhet om Israels grunnleggende karakter.

Regjeringens boikott av Hamas-regjeringen fordi den ikke anerkjenner Israel, ikke vil avstå fra vold og ikke har akseptert alle tidligere inngåtte avtaler, er grov diskriminering på linje med Israels, for Jonas Gahr Støre stiller ikke samme krav til Israel. Israel har aldri anerkjent palestinernes rett til en egen stat og bruker den vold de finner nødvendig for å sikre sin posisjon. Resultatet av forskjellsbehandlingen utspilles i Israels fysiske ødeleggelse av det palestinske samfunn. Det er også et alvorlig problem at det internasjonale samfunn – inklusive Norge – ikke gjør noe for å presse Israel til å overholde «inngåtte avtaler» og FN-resolusjoner. Slik dobbeltmoral bidrar til å fremme islamsk fundamentalisme og terrorisme både i Midtøsten og globalt. Moralsk hjelper det ikke Gahr Støre at stormaktene står på samme linje. Dessuten er unnfallenheten politisk uklok (for ikke å si naiv), for det er elementært at det ikke blir fred før alle involverte «parter» får anerkjent sine grunnleggende rettigheter.

Derfor må Gahr Støre og ledelsen i Arbeiderpartiet, Høyre, KrF og Frp (blant andre) ta sin del av ansvaret for Israels rasediskriminerende politikk. Den selvvalgte blindheten gjør vårt politiske establishment mer enn bare moralsk medansvarlige for Israels forbrytelser mot palestinerne.

[Først publisert i Klassekampen, 19. august 2006]

Advertisements

Om Lars Gule

Førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Arbeider med flerkultur, ekstremisme og islamsk politisk tenkning. Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund. For de som vil vite mer, kan dette være en relevant kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Gule
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s