Reformasjonsiver (2015)

Moderniteten siver inn i den islamske verden – men ting tar tid.

Mange vil forklare konservatismen innenfor islam og framveksten av fundamentalistiske og islamofascistiske grupper med at islam ikke har gjennomgått noen reformasjon.

For den protestantiske reformasjonen som begynte i 1517 skal angivelig ha ført til den liberalisering av kristendommen som ses i dag.

Det er flere problemer med denne tilnærmingen: For det første har man gjort reformasjon av kristendom til mal og modell for reformering av (alle?) andre religioner, for det andre overses det at reformasjonen slett ikke var én prosess, og for det tredje har man en meningsløst enkel forestilling om reformasjonens progressive karakter.

Det er på ingen måte opplagt at reformasjonen er den eneste måten reformer – det vil si, endringer og fornyelse – kan gjennomføres på innenfor religiøse systemer. Det er for eksempel gode grunner til å hevde at det i flere hundre år har pågått reformprosesser innenfor islam. Noen av disse har vært progressive ved at det har handlet om å tilpasse tolkningene av islam til den moderne verdens verdier. Slike tolkninger har vært åpne for vitenskap og liberale sosiale normer. Noen har også argumentert for – og praktisert – en sekulær forståelse av islam, altså gjort religionen til en personlig og privat sak. Noen har tolket islam som forenlig med likeverd, menneskerettigheter og likestilling for alle mennesker. Men det finnes andre reformatorer som har ønsket endring i reaksjonær forstand. Det er de som mener idealene er å finne i fortiden, på Muhammeds tid, og som ønsker et samfunn bygget på den tidens muslimske normer.

Slik var også den kristne reformasjonen både mangfoldig og mangetydig. Det er nok riktig å si at den dominerende forståelsen av troen i protestantiske og reformerte stater var ganske sneversynt og pietistisk i århundrene etter reformasjonens begynnelse. For eksempel var gudsfrykt svært sentralt i dansk-norsk lovgivning i om lag to hundre år og gjorde stat og samfunn mer totalitært enn det hadde vært i katolsk tid, med innføring og praktisering av straffebud i gammeltestamentlig ånd. I tråd med Luthers vektlegging av Bibelen, og ikke (den katolske) kirkens tolkning av troen, var det en ganske fundamentalistisk tro som dominerte reformert kristendom, ikke minst i kalvinismen.

Slik ligner situasjonen i dagens muslimske verden, med fundamentalistiske islamforståelser som de dominerende, på situasjonen gjennom et par hundre år i reformerte kristne land hvor også fundamentalistiske kristendomsforståelser var dominerende. Dette henger blant annet sammen med de etablerte religiøse institusjonenes reduserte autoritet. Det har bredt seg forestillinger blant mange, særlig unge muslimer, om at de er i stand til å tolke Koranen og andre hellige tekster like godt som lærde med mange års utdannelse fra anerkjente religiøse læresteder. Dette har gitt kraftige impulser til fundamentalistiske tolkninger og puritanske praksiser, inkludert skjerpet kvinneundertrykkelse.

Enkelt sagt er det derfor ikke en reformasjon – en Luther – som trengs innenfor islam, men et større gjennomslag for opplysningstidens ideer og modernitetens normer. For det er hovedsakelig opplysningstiden og modernitet som har endret kristendomsforståelsen, ikke reformasjonen i seg selv. Modernitet handler ikke bare om en mangfoldig og differensiert (institusjonelt og arbeidsdelt) sosial virkelighet. Det handler også om en intellektuell differensiering og rasjonalisering. Altså en erkjennelse av at både virkelighet og tenkemåte er mangfoldig og at det ikke er mulig å etablere sikker kunnskap gjennom religiøs holistisk tenkning om virkeligheten.

Vitenskapen har erstattet religionen (kristendommen) i beskrivelsen og forklaringen av den fysiske og sosiale virkeligheten. Våre moralske og juridiske normer har også fått et rasjonelt ikke-religiøst grunnlag, hvilket har gjort universalisering mulig på en annen måte enn da moral og lovgivning angivelig sprang ut av religiøse påbud.

Moderniteten lar seg neppe stoppe, annet enn midlertidig. Den er også i ferd med å gjennomtrenge den muslimske verden. Derfor vil den tendens til fundamentalisme vi har sett de siste 40–50 årene, trolig bli reversert. Nettopp som følge av de «krav» modernitetens økonomiske grunnlag, kapitalismen, stiller til rasjonell og sekulær mentalitet hos folk flest. Men «ting tar tid».

[Først publisert i Klassekampen 6. august 2015]

Advertisements

Om Lars Gule

Førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Arbeider med flerkultur, ekstremisme og islamsk politisk tenkning. Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund. For de som vil vite mer, kan dette være en relevant kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Gule
Dette innlegget ble publisert i I god tro. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s