Palestinas historie

Palestina-spørsmålet fortsetter å oppta oss. Det er en av vår tids mest langvarige konflikter med store konsekvenser for verdens politiske og økonomiske stabilitet.

[Innholdet i den følgende artikkelen har substansielt vært publisert to steder tidligere: Palestinas historie på Verdidebatt.no (i 2011) og i Bergens Tidende Palestinas historie (kronikk 10.08. 2004).

Imidlertid er det et problem at oppfatningene av denne konflikten i stor grad bestemmes av hvilke ideologiske eller religiøse posisjoner (for ikke å si skylapper) man har.

Utallige innlegg på Verdidebatt.no og andre nettsteder har illustrert både manglende kunnskaper om de faktiske forhold og en utrolig vilje til å vektlegge påståtte guddommelige løfter som grunnlag for vurderinger av konflikten. Gjennomgående er også at Palestina av ulike grunner ikke finnes. Dette ser – selvsagt – feil. De følgende spørsmål (stilt av Palestina-skeptikere tidligere, trolig som del av en større kampanje fordi påstandene/spørsmålene gikk igjen i flere medier) og svar kan bidra til en viss oppklaring.

1. Hvem opprettet Palestina og når skjedde det?

Gjennom langt mer enn 2000 år har Palestina vært navnet på et geografisk område, ikke en stat. Det geografiske navnet er overført fra navnet på et folkeslag – filistrene (kjent fra bibelhistorien) – som fra ca. 1200 før vår tidsregning og i om lag 600 år kontrollerte en del av kyststripen fra Gaza by og nordover om lag til Jaffa. Innenfor dette området var det en allianse av fem byer, kjent som Filistia (filisternes land). Ut fra dette ga senere grekerne navn til hele området. Navnet ble videreført av romerne og araberne, selv om det ikke falt sammen med noen presis provinsinndeling i Romerriket eller under arabisk og tyrkisk styre. I den vestlige kristenheten ble navnet godt innarbeidet. Så godt at også sionistene opprettet organisasjoner til kolonisering av Palestina fra slutten av 1800-tallet. Og den prosionistiske avisa «Palestine Post» ble grunnlagt i Palestina i 1932.

I 1920 ble størstedelen av det mer upresise geografiske området Palestina vest for Jordanelva og et betydelig område øst for elva avgrenset og definert som et mandatområde av Storbritannia, Frankrike og Folkeforbundet. Av ulike grunner, blant annet hensynet til emir Abdallah som kunne lage vanskeligheter for den britiske kontrollen og innflytelsen i Midtøsten, ble området Transjordan skilt ut som eget mandatområdet i 1922. Dermed ble området vest for Jordanelva definert og godkjent av Folkeforbundet som Palestina fra samme år. Det er også dette området, innenfor de grenser som Folkeforbundet forholdt seg til, som fram til i dag kalles Palestina. Og som palestinerne definerer som sitt land og som de nå søker formell anerkjennelse av i FN.

2. Hvor gikk grensene for Palestina?

De mer presise grensene kan leses av kart fra mellomkrigstiden. Dette ville også være det selvstendige Palestinas grenser fordi mandatområdet bare skulle forvaltes av Storbritannia til befolkningen var moden for uavhengighet, jf. traktaten om mandater, art. 22.

3. Hva het den palestinske hovedstaden?

Jerusalem var administrativt sentrum i mandatet og naturlig hovedstad, også som hellig by for tre religioner.

4. Kan vi få navnene på 3-4 av Palestinas større byer?

Under mandatet var Jerusalem størst med nesten 100 000 innbyggere. Det fantes andre byer, som Haifa, Jaffa, Tel Aviv, Ramallah, Nablus, Nasaret, men få hadde mer enn noen titusen innbyggere.

5. Hvilken økonomisk basis hadde Palestina?

I 1922 var innbyggertallet ca. 800 000 (hvorav ca. 95 000 jøder). Viktigste næringsveier var i landbruket. Det ble produsert hvete, hirse, olivenolje og noe tobakk. Sitrusfrukter, særlig appelsiner, var viktig for eksport. Palestinas appelsiner utgjorde 1/7 av verdensproduksjonen og 75 % av landets eksport i 1933. Husdyrhold var også viktig, særlig småfe. Landet manglet de fleste viktige mineraler. Industrien var meget lite utviklet. Størstedelen av befolkningen bodde på landsbygda.

6. Hva var navnet på de tidligere lederne i Palestina, før Arafat?

Da mandatet ble opprettet var det nasjonale lederskapet i Palestina lite utviklet, selv om deler av området hadde hatt en viss uavhengighet (fra det osmanske riket) i løpet av deler av 1700-tallet. Panarabiske ideer sto sterkt og mange tenkte seg at Palestina ville bli en del av et uavhengig Syria fra Tyrkia i nord til Egypt i sør(-vest) og fra Middelhavet til Irak. Derfor kom viktige impulser fra Damaskus. Men det fantes fremtredende familier og personligheter som fikk ledende posisjoner i Palestina da det ble klart at en storsyrisk løsning ikke var mulig.

Til disse familiene hører Husseini-ene (som Arafat tilhører) og Nashashibi-ene. Det fantes selvsagt også andre med større eller mindre innflytelse. Den «viktigste» lederen etter den britiske okkupasjonen i 1917 ble hajj Amin al-Husseini som ble utnevnt til landet øverste muslimske religiøse leder. Hans grove feilvurderinger i kampen mot britene og sionistene førte ham på nazistenes side under 2. verdenskrig.

7. Hva slags regjering hadde Palestina?

Britene styrte landet gjennom en «high commissioner» og hans administrasjon. I tråd med mandatbestemmelsene for Palestina ble det forsøkt opprettet regjeringer med lokale representanter, men palestinere avviste stort sett å sitte i styringsorganer sammen med sionistene. Derfor var det direkte britisk styre i Palestina fra den britiske okkupasjonen i 1917 til 1948.

8. Ble Palestina noen gang anerkjent av et eksisterende land?

Ja, alle medlemmer av Folkeforbundet som var med på å gi mandatet til Storbritannia (inklusive Norge), anerkjente en provisorisk (altså «styrt») uavhengighet og dermed at Palestina skulle bli helt selvstendig i framtiden. Men selvsagt var det ingen stater som før 1948 anerkjent som en likeverdig stat et Palestina som ikke har vært fritt og uavhengig.

En slik anerkjennelse har imidlertid Palestina ved PLO oppnådd i nyere tid. Etter at det palestinske nasjonalrådet utropte en palestinsk stat i 1988 har stadig flere anerkjent denne staten. Etter at Oslo-prosessen startet har stadig flere stater anerkjent Palestina. I dag er det et klart flertall i FN som har gitt en slik anerkjennelse, dvs. over 120 land.

9. Hvilket språk hadde palestinerne?

Språket i det geografiske Palestina har variert gjennom historien. Både semittiske og ikke-semittiske språk har blitt brukt. Bibelen og arkeologiske kilder sier en del om dette. På Jesu tid var det arameisk som dominerte. Etter arabernes erobring på 600-tallet ble – etter noen hundre år – arabisk det altdominerende språket. Det var det frem til og under mandattiden også.

10. Hvilken religion var den rådende i Palestina?

Dette har også variert gjennom de mange tusen år av historie som arkeologer og historikere forsøker å rekonstruere i dette området. En rekke ulike religioner som har berøringspunkter og slekter på hverandre, er kjent. Jødedommen var derfor en av flere religioner etter det babylonske eksilet i det 6. århundre før vår tidsregning, en religion kraftig påvirket av andre religioner i det videre Midtøsten. Kristendommen ble utbredt under det bysantinske herredømmet, mens islam har dominert siden den arabiske erobringen i 636, selv om det tok tid – trolig i alle fall noen hundre år – før flertallet av både kristne og jøder i Palestina hadde konvertert til islam.

Det er altså all grunn til å regne med at mange av de jødene som bodde i landet i tiden etter den arabiske invasjonen, har konvertert til islam.

11. Hva var navnet på Palestinas myntenhet?

Mange mynter har blitt brukt gjennom historien, men britene opprettet palestinske pund som myntenhet i mandattiden.

12. Siden Palestina ikke eksister i dag, kan man gjerne spørre hvorfor og når landet opphørte å eksistere?

Landet har ikke opphørt å eksistere som geografisk sted, og befolkningen er heller ikke borte, men mandatet Palestina fikk ikke utvikle seg til en selvstendig stat på grunn av motsetningene mellom den innfødte befolkningen og innvandrende jøder. Sionistene som organiserte det jødiske samfunnet i Palestina, hadde som mål å opprette en egen jødisk stat. Palestinerne ønsket en palestinsk-arabisk stat og motsatte seg sionistenes planer. Etter år med protester, opptøyer og opprør overlot britene Palestina til FN i 1947. FN vedtok med knapt flertall og i strid med folkesuverenitetsprinsippet å dele landet mellom palestinerne og jødene. Denne delingen godtok ikke palestinerne og den arabiske og muslimske verden. Resultatet var en krig hvor de bedre organiserte og utrustete sionistene tok en større del av landområdet enn tiltenkt i FNs plan.

Det palestinske samfunnet ble også systematisk ødelagt gjennom etnisk rensing. Om lag 750000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem/nektet å vende tilbake. Et lite mindretall av palestinerne ble annenklasses borgere under militær administrasjon i den nye israelske staten.

De øvrige delene av Palestina – Vestbredden og Gaza – ble kontrollerte av Jordan og Egypt. Kong Abdallah av Jordan annekterte Vestbredden i 1950, uten respekt for FNs vedtak. Anneksjonen ble bare anerkjent av Storbritannia og Pakistan. I 1988 oppga kong Hussein, Abdallahs barnebarn, Jordans krav på området, i erkjennelse av at det tilhørte Palestina.

13. Hvorfor prøvde aldri Palestina å bli selvstendig før arabernes nederlag i seksdagerskrigen i 1967?

I mandatperioden krevde palestinerne kontinuerlig at Palestina måtte bli selvstendig. Fra 1936 til -39 var det et blodig opprør mot britene med dette som mål. Britene satte inn titusener av soldater for å slå ned oppstanden.

Etter nederlaget mot sionistene i 1948 lå det palestinske samfunn i grus uten lederskap. Om lag 750 000 av 1,3 millioner palestinere var blitt flyktninger gjennom den etniske rensingen. Små palestinske motstandsgrupper dukket opp, men de ble i stor grad kontrollert av araberstatene. Det tok derfor tid før det ble opprettet en uavhengig palestinsk bevegelse, Fatah, i slutten av 50-årene. I 1964 ble PLO etablert og forsøkt kontrollert av Egypt. Etter 1967, og Israels okkupasjon av Vestbredden og Gaza, ble flere selvstendige geriljagrupper opprettet. I 1968 fikk de, med Fatah som den største, den reelle makten i PLO. Arafat ble leder, en posisjon han hadde til sin død.

Palestinerne har det samme ønske om uavhengighet som andre koloniserte og okkuperte folk. Det har vært ulike oppfatninger om hvordan man best når målet. Denne splittelsen har vært og er en del av palestinernes ulykke, forsterket av at lederskapet til tider også har vært korrupt.

Konklusjon: I forhold til prinsippet om folkesuverenitet, Folkeforbundets og FNs vedtak, og rimelige tolkninger av folkeretten, er det ingen tvil om at Israel okkuperer Palestina – selv om landet ikke har vært en selvstendig stat.

I våre dager har hoveddelen av palestinernes lederskap, med stor støtte i befolkningen, fokusert på en politisk prosess hvor man søker anerkjennelse fra det internasjonale samfunn gjennom å søke om fullt medlemskap i FN. De har fått delvis gjennomslag. Dette har styrket palestinernes juridiske stilling i folkeretten og økt legitimiteten i kravet om opphør av den israelske okkupasjonen. En slik anerkjennelse er det definitivt på tide at Palestina får, også av Norge. Derfor bør Norge anerkjenne Palestina – nå!

Advertisements

Om Lars Gule

Førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Arbeider med flerkultur, ekstremisme og islamsk politisk tenkning. Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund. For de som vil vite mer, kan dette være en relevant kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Gule
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s