Islams elendighet (2008)

Kan man snakke om islams elendighet? Er ikke dette en for stor og mangfoldig religion til å kunne karakteriseres med ett ord? Det er nok riktig, men det handler også om å kunne si noe rimelig representativt om islam, noe som muslimer flest mener er sentralt i islam – og som samtidig er uttrykk for en eller annen slags elendighet.

Islam vektlegger troen på den ene gud og at Muhammed er hans profet. I tillegg er troen på himmel og helvete, djevelen, engler og ånder en del av både det teologiske og folkereligiøse trosgrunnlaget. Videre er islam en dommedagsreligion – på den ytterste dag, som kan komme når som helst, skal guden dømme de levende og døde. For livet fortsetter etter jordelivet, enten i paradiset eller i helvete. I disse trosforestillingene ligger det mye intellektuell elendighet og her skal noe av dette fokuseres.

I islam er troen på en allmektig gud avgjørende. Men guds allmektighet er et notorisk problem i alle religioner. En allmektig gud er også allvitende. Dermed er forestillingen om guddommelig predestinasjon på mange måter uunngåelig. En allvitende gud vet at jeg ikke vil tro (eller er villedet av satan). Dermed er jeg fortapt og dømt til helvete. Og en allmektig gud kan gripe inn for å hindre dette, men gjør det altså ikke, noe mange vers i Koranen klart forteller om. Men i Koranen er det også vers som forteller om individenes fri vilje. Dette er imidlertid en logisk umulighet i en verden styrt av den allmektige og allvitende guden. Denne typen paradokser har islams teologer og filosofer slitt med siden begynnelsen.

Idéhistorisk kan vi konstatere at det var de teologene som understreket guds allmakt og menneskets maktesløshet, som gikk av med seieren. Altså er predestinasjonstenking en ganske vanlig forestilling i islam. Så kan man spørre seg om denne teologien bare er en formalisering av en førislamsk og utbredt folkelig fatalisme eller skjebnetro? Eller om det er slik at islam har lagt grunnlaget for den utbredte fatalismen?

Uansett er dette svært uheldig, for her fratas mennesket ansvaret for sine handlinger. Dette er også et eksempel på at en teologisk oppfatning kan påvirke handlinger. Mange muslimske sjåfør kjører uforsvarlig og legger ansvaret for mulige konsekvenser på sin gud. Det er guden som bestemmer om man lever eller dør. Og atskillige dør av dette, viser trafikkulykkene i mange muslimske land.

Allmaktsforestillingen kommer godt til uttrykk i det utbredte arabiske munnhellet inshe Allah, som ofte oversettes med «hvis gud vil». Men faktisk betyr uttrykket «hvis gud har villet», med andre ord vil noe bare skje dersom gud – som jo er allmektig og allvitende – allerede har villet at dette noe skulle skje. For guds vilje er gjeldene fra tidenes morgen og har fastlagt hva som ville skje i framtiden. Det innebærer at utsagnet «vi møtes i morgen, inshe Allah» teologisk sett innebærer at vi møtes i morgen bare dersom dette er noe gud allerede har villet.

En slik posisjon fjerner altså den fri vilje. Dermed fjernes også menneskets moralske ansvar for det som skjer. (Og mange har opplevd frustrasjonen over at mange muslimer ikke tar sine møteavtaler på alvor). I sin ytterste konsekvens opphører egentlig all menneskelig handling fordi alt er et resultat av guds fortidige eller kontinuerlige vilje og skaperhandlinger.

Men selv om mange bruker skjebnetroen som unnskyldning for sine handlinger eller mangel på handling, er det ikke slik at alle muslimer hele tiden opptrer som om de ikke hadde noen fri vilje. Tvert imot. Ofte understrekes ansvaret for egne handlinger og nødvendigheten av å gjøre noe. En slik paradoksalt selvmotsigende virkelighetsoppfatning er heller ikke unik for muslimer.

Konklusjonen er likevel uunngåelig: islam er grunnleggende sett et selvmotsigende teologisk-filosofisk system.

Dette systemet blir konkretisert gjennom forestillingene om himmel og helvete. I utgangspunktet er dette ganske konkrete steder med kjødelige nytelser og plager. Men selv om man velger å tolke Koranens beskrivelser av himmel og helvete allegorisk og metaforisk, blir det grotesk selvmotsigende i denne konstruksjonen klart ved følgende gjennomtenkning: Hvordan kan man fryde seg i paradiset når man vet at mange, mange mennesker – kanskje inkludert egne besteforeldre, foreldre og/eller søsken – lider helvetes kvaler? Enhver paradis- og helvetesforestilling vil i virkeligheten innebære evig ulykke for alle anstendige mennesker som har empati med sine medmennesker.

Det er neppe tilfeldig at disse selvmotsigende forestillingene går sammen med mer eller mindre primitive forestillinger om satan, engler og ånder. Det er heller ikke tilfeldig at denne religionen passer utmerket til å legitimere etablerte sosiale privilegier og kjønns- og klasseundertrykkelse. Islam har sin største utbredelse i førmoderne samfunn hvor behovet for sosiale endringer er stort. Og slike endringer kjempes fram. Dette vil også føre til endringer i islam. Men det beste hadde vært en verden uten islam – eller andre religioner.

[Først publisert i Klassekampen 11. oktober 2008]

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s