Terrorist? Ekstremist?

Dette etterordet er fra Ekstremismens kjennetegn. Ansvar og motsvar, Oslo: Spartacus forlag, 2012. Det forklarer hva jeg var involvert i i 1977, hvordan jeg tenkte den gang og hvordan jeg tenker i dag.

Etterord

I etterkant av terrorangrepene i 22. juli i fjor [2011] fikk jeg mange forespørsler om å kommentere hendelsene, særlig i lys av at jeg hadde «diskutert» med Anders Behring Breivik på Internett (Document.no). Det var selvsagt å ta i å si at jeg hadde diskutert med ham, men det var ingen andre som sto fram med kritiske synspunkter på hans handlinger og som også hadde hatt forbindelser med ham på nettet. Ellers var min erfaring fra Internett-debatter med innvandrerkritikere og islamofobe også en etterspurt kompetanse når jeg ble bedt om å kommentere.

Terrorist som terrorekspert?

Imidlertid var det mange som reagerte på at akkurat jeg ble benyttet som kommentator eller såkalt ekspert av medier i inn- og utland. Bakgrunnen for disse reaksjonene var min fortid som Norges påstått første internasjonale terrorist. Denne bakgrunnen mente mange ble underslått av mediene og også gjorde meg inhabil eller på annen måte inkompetent som ekspertkommentator. Reaksjonene på mine kommentarer var – ikke overraskende – sterkest fra den kanten som delte mange av Anders Behring Breiviks synspunkter på innvandring, islam og muslimer og som jeg hadde konfrontert i flere år. Fra det hold ble jeg oppfattet som ikke bare en tidligere terrorist (eller sågar fortsatt terrorist), men også som en faktafordreier og opinionspåvirker som nettopp bekreftet deres egen virkelighetsoppfatning med hensyn til samfunnsmessige forhold og politiske realiteter.

På Pamela Gellers blogg Altas Shrugs, et kjent antijihadistisk nettsted, kom denne kommentaren 28. juli til et innslag på CNN hvor jeg var med, under overskriften «Media Freakshow: CNN Smears, Defames Human Rights Activists, Christians and Patriots for Norway Shooting»:

Skip to minute 3:35 – it’s all Geller and Spencer – one reference to me in a 1,518 page rant (and a couple of links to news stories at Atlas), and Cooper [programlederen] prostrates himself to the very ideology that would hang him in the public square for his «alternative» lifestyle. And notice they only focus on Spencer and me [Pamela Geller] – but never have us on. So afraid are they that people might be swayed by the truth. UPDATE: At 3.57 in this CNN video Lars Gule comments on Breivik. Lars Gule was in 1977 arrested on a Lebanese airport with explosives in his rucksack, on his way to Norway to get a new passport so that he could enter Israel without the visum stamp from Lebanon. The ‘Palestinian terror organisation» DFLP provided the explosives which were intended to be used to blow up either a pedestrian underpass in Tel Aviv, President Hotel in Jerusalem or a gas tank facility outside a residential area. For those of you who read norwegian: http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Gule (thanks to lysmann)

Contact CNN and ask them why they do not pursue the tens of thousands of jihad attacks across the world.[1] [Uth. og skrivefeil i originalen.]

Verst var imidlertid en «reportasje» og «kommentar» i nettmagasinet FrontPage Magazine som ble offentliggjort 31. juli. Under tittelen «Something Rotten in Norway» ble det framsatt påstander om at Norge kunne takke seg selv for terrorangrepene, ikke minst fordi jeg «er» – allerede der glapp det i forhold til faktiske forhold – generalsekretær i Human-Etisk Forbund og hadde vært leder av AUF (mens jeg hadde vært leder av AUF-stud. ved Universitetet i Bergen i ett semester midt på 1980-tallet). Det var således ikke måte på hvordan hendelser og standpunkter i min fortid, mer enn 30 år tilbake, skulle være en direkte årsak til Behring Breiviks ugjerninger. Hvordan henger dette sammen? Jo, min fortid blir på en måte symptomatisk for et samfunn som fikk som fortjent.

None of this impeded Gule’s career in any way. He went on to the University of Bergen and served as the head of the Workers Youth League, the organization that was targeted in the Utoya attack. Today he is a prominent figure on the left.

How can we make sense of this? Glenn Beck compared the Workers Youth League camp to a Hitler Youth camp. He was close, but not entirely right. The roots of the Workers Youth League are actually Communist.

Norway’s Labour Party was a member of the Communist International. The Workers Youth League was formed by the merger of the Left Communist Youth League and the Socialist Youth League of Norway. We often use «Communist» as a pejorative – but in this case the Utoya camp, literally was a Communist youth camp.[2]

En mer sobert problematiserende kommentar kom fra Patrick Cox, en radiojournalist som også arbeider for BBC. I en bloggkommentar under overskriften «The Words that Armed Anders Breivik» 4. august berører han problemstillingen om hvor mye vi skal legge ansvaret for Behring Breiviks handlinger på en mer utbredt ekstrem retorikk. Og han nevner flere som var med i et program om dette:

Lastly, there is Lars Gule of Oslo University College. In the wake of the Norwegian atrocity, he was interviewed by many news organizations including the BBC piece that’s in the podcast. Gule tracks right wing extremists in Scandinavia, and believes that he was in communication via web chat with Anders Breivik. The Big Show also interviewed Gule, but decided against broadcasting the interview because of concerns about Gule’s own past.

In the 1970s, Gule spent several months in a Lebanese prison after being convicted of illegal possession of weapons. The weapons were explosives. Gule was carrying them on behalf of the Democratic Front for the Liberation of Palestine. The intended targets were Israelis.

When asked, Gule was happy confirm these details with us; he’s not trying to hide anything. But it seemed awkward and distracting to have him analyze violent extremism in his own country when he himself had been convicted in part because of his own link to violent extremism in another country. A counter argument might be that Gule, like Maajid Nawaz, has a special insight into such activities. With that in mind, I decided to run the BBC’s interview with Gule. It’s a pity that the interview itself doesn’t make note of Gule’s past.[3]

I en rekke bloggkommentarer og ulike debattinnlegg på norske nettsteder ble også min fortid et tema – det er den stadig. Mange kommentarer var og er preget av uvitenhet og manglende evne til å sjekke så opplagte kilder som (norsk) Wikipedia. Også på det mer seriøse nettstedet Verdidebatt.no ble det framsatt kritiske påstander om min rolle som kommentator, men her kom det også en utfordring fra en av debattantene:

På 70-tallet ble Lars Gule arrestert med eksplosiver i Libanon. I ettertid antar jeg at han er glad for at han ble stanset.

Jeg har lyst til å spørre ham om hva som gjorde at han mente at vold var svaret og hva som senere fikk ham på andre tanker? Hvordan var prosessen inn mot terrorhandling og hvordan kom han seg videre?[4]

Her ble jeg stilt til ansvar, akkurat på den måten jeg har argumentert for at vi kan og bør stille hverandre til ansvar. Derfor svarte jeg også.[5] Det følgende er en utdyping av dette svaret. Hensikten er å gi leserne en (viss) mulighet til å vurdere hvorvidt jeg var og eventuelt fortsatt er en ekstremist, både etter de kriterier som er presentert i denne boka og eventuelt de kriterier leserne selv måtte ønske å bruke. Så kan heller ingen si at jeg forsøker å skjule min fortid når jeg opptrer som en såkalt offentlig person og skriver en bok som dette.

Gerilja og terror

5. mai 1977 ble jeg stanset på flyplassen i Beirut og arrestert fordi jeg hadde sprengstoff i bagasjen. Hvorfor mente jeg – den gang – at vold var et legitimt virkemiddel i den kampen jeg hadde engasjert meg i? Og hva var det som senere fikk meg til å se ganske annerledes på dette? Hvordan var prosessen inn mot det som kanskje kunne blitt en terrorhandling? Er det en sammenheng mellom det jeg var involvert i og Behring Breiviks handlinger? Handler begge deler om terror?

Dette kan bares avgjøres etter en nærmere undersøkelse og sammenligning av de to hendelsene og en avklart definisjon av hva terror(isme) faktisk er, derfor vil jeg gi en kort presentasjon av hva som faktisk skjedde før jeg forteller om mine tanker og vurderinger – den gang og nå.

Jeg reiste til Midtøsten i februar 1977. Planen var å reise gjennom hele Midtøsten og Nord-Afrika og så nordover gjennom Europa i løpet av en tre–fire måneders tid denne våren. Første stopp skulle være Libanon, hvor jeg ville se nærmere på situasjonen etter borgerkrigen i landet. Mine sympatier lå hos den libanesiske venstresiden og særlig hos de palestinske gruppene de var alliert med. Jeg fikk anledning til å reise omkring i landet og kom i kontakt med ulike grupper. Den demokratiske fronten for frigjøring av Palestina (DFLP) bisto meg på en tur til Sør-Libanon og fronten der. Etter denne omvisningen spurte jeg om å få slutte meg til dem som geriljakriger for en stund. Jeg ønsket å støtte deres kamp og dele deres erfaringer, og å skrive om dette (som frilansjournalist) for norske medier.

Som FrontPage Magazine og andre har pekt på, var DFLP ansvarlig for massakren i Maalot i 1974.[6] Dette var jeg klar over da jeg ba om å få dele DFLPs erfaringer som geriljasoldater i Sør-Libanon. Min «tilslutning» til DFLP innebar slett ikke at jeg var enig med dem i alt. DFLP var og er en marxist-leninistisk organisasjon. Jeg har aldri vært marxist-leninist, men identifiserte meg med en marxistisk og frihetlig sosialistisk posisjon. DFLP har brukt terrorvirkemidler i sin kamp. Men DFLP har også hatt flere tusen ordinære geriljasoldater i kamp i Libanon under borgerkrigen i landet, og mot israelske styrker. Organisasjonen har heller ikke drevet væpnet kamp eller terroraktiviteter utenfor Midtøsten. DFLP er også et politisk parti, dannet som utbrytere fra PFLP i 1969, som allerede fra begynnelsen av 1970-tallet gikk inn for en tostatsløsning og forhandlinger. Denne posisjonen ble etter hvert også Fatahs posisjon. Med andre ord var DFLP også en relativt sett moderat organisasjon, så paradoksalt det enn kan høres.

Jeg ble overrasket da DFLP valgte å be meg om å gjennomføre en operasjon i Israel, men dette var noe det åpenbart var vanskelig for deres palestinske geriljasoldater å gjøre, og kanskje lettere for en «utlending». Etter at jeg hadde bedt om å få bli geriljasoldat for å støtte den palestinske frigjøringskampen og for å bekjempe reaksjonære regimer og imperialisme, opplevde jeg det som ganske meningsløst å si nei til denne forespørselen. Palestinerne visste best hvordan kampen skulle føres, ut fra de erfaringene de hadde. Tenkte jeg.

Etter en helt enkel våpenopplæring og instruksjon i hvordan man setter sammen tidsinnstilte bomber (vanlige rekrutter her hjemme kan mer om dette enn meg, for jeg har ikke gjort militærtjeneste), ba DFLP meg om å gjennomføre en aksjon i Israel. Den skulle finne sted i begynnelsen av juni 1977 som en markering av tiårsdagen for seksdagers-krigen og at palestinerne fortsatt var uten en egen stat. Tanken var å gjennomføre en bombeaksjon fulgt av brev til israelske aviser som forklarte bakgrunnen for aksjonen.

Mine palestinske kamerater foreslo tre ulike mål: Bombeangrepet skulle enten skje i en fotgjengerundergang i Tel Aviv, i President Hotel i Jerusalem eller utenfor et leilighets-kompleks med gassbeholdere på utsiden i et «borgerlig nabolag». Dette var opplagt ikke militære mål, men det ble opplyst at President Hotel ble brukt av israelsk etterretning til møter. Det ville gjort dette til et militært mål dersom aksjonen skjedde mens det var slik møteaktivitet der.

Jeg avviste de to sivile målene og var usikker på det tredje. Jeg forsøkte å få i gang en diskusjon om mulighetene for å avgrense aksjonen til et symbolsk mål, som for eksempel en statue av Theodor Herzl. De palestinske kameratene var ikke interessert i en slik politisk-filosofisk og moralsk diskusjon. De visste at det uansett var jeg som måtte velge mål ved en eventuell ankomst til Israel, derfor fikk jeg beskjed om at jeg måtte avgjøre dette selv, og eventuelt velge et alternativt mål. For dem var det viktigste at det skjedde en aksjon med pressemeldingsbrev til israelske aviser som del av det hele. Dette ville uansett være en type handlingens propaganda.

Den samlede våpentreningen og instruksjonen jeg fikk i Libanon, var på kanskje 20 timer til sammen. Det var mye venting og lesing. Innimellom blusset det opp kamper mellom palestinske grupper og syriske styrker ikke langt fra der jeg bodde. Jeg skulle så reise tilbake til Norge i begynnelsen av mai, skaffe nytt pass uten arabiske viseringer. Etter ca. fire uker skulle jeg reise til Israel. Dette ville være tett på tiårsdagen for krigen i 1967. Da jeg 5. mai ankom flyplassen i Beirut, fant en kontrollør ca. 750–800 gram plastisk sprengstoff skjult i permene på bøker jeg hadde i ryggsekken. Dermed var aksjonen over for mitt vedkommende.

Etter forhør hos libanesisk etterretningstjeneste, hvor jeg ble torturert og mishandlet, fortalte jeg om bakgrunnen for aksjonen. Jeg fortalte også om detonatorene og brevene til israelske aviser som var skjult i meisen på sekken. Disse ble funnet og bekreftet i og for seg min historie.

Ville jeg gjennomført aksjonen? Var jeg beredt til å reise tilbake til Midtøsten etter en måned hjemme i fredelige Norge for å plassere en bombe i Israel? Ville jeg i så fall klart å finne et mål som garantert ikke ville ramme tilfeldige mennesker, eller ville det blitt en aksjon som førte til skade og død og som derfor kunne kalles terror?

Svaret på disse spørsmålene er at jeg ikke vet. Jeg visste heller ikke svaret da jeg reiste ut til flyplassen 5. mai 1977. Mange vil sikkert ikke tro dette. De har allerede gjort seg opp en mening om meg, og de innbiller seg at de vet det de trenger å vite om mine meninger, moral og handlinger, derfor mener de seg også i stand til å si med stor sikkerhet hva som ville ha skjedd ved en eventuell aksjon. Jeg kan ikke gjøre noe med folks fordommer og grunnløse skråsikkerhet. Hva folk tror og innbiller seg, får være deres sak.

Terror?

Var det handlingsforløpet jeg var involvert i, hvor også hele aksjonen ble forhindret, en terroraksjon? Neppe. Om man skal mene at en ikke-aksjon er terror, må jo forberedelser til en krig som aldri ble noe av, likevel være krig, osv.[7] Jeg gjennomførte, for det første, aldri noen voldshandling. Ingen ble rammet, såret eller drept. Det kan være greit å minne om akkurat det når mange er så ivrige etter å benytte terroriststemplet på meg.

For det andre var heller ikke målet for aksjonen bestemt. For egen del ønsket jeg ikke å skade tilfeldige og uskyldige. Det innebærer at om jeg hadde gjennomført en aksjon og sikret at ingen ble skadet, ville det også være vanskelig å kalle det for en terroraksjon, om enn ikke umulig.

For hva er terror(isme)? Det finnes ingen entydige og omforente definisjoner, men ordet innebærer å innjage skrekk, og å skape frykt, gjennom vold eller trusler om vold mot tilfeldige, uskyldige mennesker, for å oppnå et eller annet mål. Dette innebærer at hensikten med handlingen er avgjørende for bestemmelsen av om hvorvidt det dreier seg om terror eller ikke.

Man kan her innvende at selv om min hensikt ikke var å utøve terror, dvs. skape frykt og redsel i store deler av den israelske befolkningen, synes det ganske åpenbart at dette var DFLPs hensikt. Det kan vi si rimelig sikkert ut fra de forslagene til mål de presenterte og deres tidligere praksis. Dette er en relevant påpekning. Det er også utvilsomt slik at man kan skape frykt gjennom en bombeaksjon, selv om ingen blir drept eller skadet, fordi en slik handling så definitivt kan oppfattes som en trussel om mer voldsbruk.

Likevel, mange former for vold har som utilsiktet konsekvens at det skapes frykt. Det er ikke vanlig, i alle fall ikke formelt folkerettslig, å si at all krigføring er terror, men utvilsomt er det slik at bruk av militær makt nettopp skaper frykt. Gjennom historien har mange hærførere visst å utnytte denne frykten, ofte ved å angripe sivile, andre ganger ved å føre krigen så tett inn på sivilbefolkningen at den må ha grunn til å frykte volden. Kort sagt blir sivilbefolkningen terrorisert i svært mange krigssammenhenger, uten at dette folkerettslig er terrorisme.

Men selv om det slett ikke er så enkelt å avgjøre hva som er terror og hva som er terrorisme, foreligger det visse spørsmål – stilt av en debattant i en Internett-diskusjon – som jeg bør besvares.[8] Det er den måten jeg kan ta ansvar på for det jeg var involvert i. Spørsmålene var de følgende:

  1. Hva gjorde at jeg mente at vold var svaret?
  2. Hva fikk meg senere på andre tanker?
  3. Hvordan kom jeg videre?

1. Frigjøringskamper omkring i verden har ofte hatt en militær komponent. Det er ikke i seg selv illegitimt å bruke vold. Norge har et militært forsvar, vi hadde «gutta på skauen» under krigen, og folkeretten anerkjenner folks rett til væpnet kamp mot kolonialisme og for nasjonal frigjøring. Denne retten har også palestinerne. For egen del var jeg blitt overbevist om at verdens reaksjonære krefter og imperialismen ikke lot seg nedkjempe gjennom bare politiske virkemidler, etter det USA-inspirerte og -støttede kuppet i Chile i 1973. Etter tre–fire år med gjennomtenkning av min opprinnelige overbevisning om ikkevold som politisk kampmiddel og mulighetene for ikkevoldelig motstand mot imperialismen endret jeg oppfatning til støtte for den 3. verdens væpnede kamp for uavhengighet. (For dem som ikke er kjent med den daværende venstresidens vokabular knyttet til imperialisme, væpnet kamp, solidaritet osv., kan noe av dette være vanskelig å forstå i dag.) Med denne endrede holdningen da jeg kom til Libanon i 1977, var det ikke vanskelig å engasjere seg i den palestinske kampen. Og i all militær kamp er det både legitimt rom for (etter folkeretten) og moralsk aksept for at uskyldige kan bli rammet – «collateral damage». Men det er alltid et spørsmål om proporsjonalitet. Og om kampen forsøkes ført innenfor rammene av folkeretten.

Noen dager før terroren rammet Oslo og Utøya, sendte jeg et leserinnlegg med overskriften «Rakettangrepene mot Israel er ikke legitime» til Klassekampen. Dette var et svar på et innlegg av Trond Ali Lindstad som forsvarte palestinske rakettangrep mot Israel. I mitt innlegg skrev jeg blant annet:

Lindstad viser til folkeretten som aksepterer væpnet kamp for frihet fra fremmed undertrykking. Men her har nok Lindstad forregnet seg. For det folkerettslige grunnlaget han viser til i forsvaret for rakettangrepene, er ganske tynt og synes misforstått. Det dreier seg om Generalforsamlingens resolusjon 3070 fra 1973, som slår fast «the legitimacy of the peoples’ struggle for liberation from colonial and foreign domination and alien subjugation by all available means, including armed struggle».

Men uttrykk som «alle tilgjengelige midler» og «inkludert væpnet kamp» skal ikke forstås på en måte som kommer i strid med andre folkerettsbestemmelser. Å rette raketter inn mot sivile mål er uakseptabelt fordi det er i strid med folkeretten. Det hjelper ikke at palestinerne regner områdene rakettene sendes mot, som palestinsk eiendom eller okkupert land.

Også undertrykte folk må forholde seg til universelle moralske og folkerettslige normer. At ikke Israel gjør dette, gir ikke palestinerne – verken PLO, den palestinske myndigheten eller ulike palestinske grupper – rett til å bruke terror i sin kamp. De palestinerne som bruker terror, sender raketter mot sivile mål eller holder israelske soldater eller sivile som gisler, begår krigsforbrytelser. […]

Selv om væpnet kamp er et legitimt virkemiddel for palestinerne, brukt i overensstemmelse med folkeretten, er spørsmålet om væpnet kamp også et spørsmål om hensiktsmessighet: Kan palestinerne nå sine mål (eventuelt delmål) gjennom væpnet kamp innenfor folkerettens rammer? Svaret på dette er at det i dag er heller tvilsomt.

Selv om den tidligere væpnede kampen (inkludert terror) førte til at den palestinske saken ble satt på dagsorden, synes det også klart at det var den første – og uvæpnede – intifadaen som virkelig brakte kampen framover. Det er derfor gode grunner til å hevde at det er den politiske, sosiale og kulturelle kampen som er den viktigste. Det er også den kampen de fleste palestinere bidrar til hver dag.

Den palestinske kampen er derfor bedre tjent med et ikke-militært innhold. Bruk av terror og angrep mot sivile er i strid med folkeretten, uansett om det er Israel eller palestinske grupper som står bak. Trond Ali Lindstad tar derfor feil, moralsk, folkerettslig og politisk. Hamas’ og andre palestinske gruppers rakettangrep mot sivile i Israel er ikke legitime.[9]

Jeg mener altså at heller ikke frigjøringsbevegelser eller den svake part i konflikter kan innta normativt ekstreme posisjoner og gjennomføre ekstreme handlinger som det terror er. Dette er en posisjon som har utviklet seg over flere år. Den er basert på mitt oppgjør med marxismen og arbeid med menneskerettighetstemaet.

Imidlertid var og er det ikke noen ekstrem virkelighetsoppfatning å mene a) at palestinerne er i krig med Israel og fører en rettferdig kamp mot okkupasjon og for en egen stat, og b) at bruk av vold og våpen er legitimer virkemidler i en frigjøringskamp.

Men om det ikke er ekstremt eller nødvendigvis moralsk forkastelig å støtte bruk av våpen og vold i en frigjøringskamp, baserte jeg mitt engasjement på en ganske feilaktig oppfatning eller analyse av sentrale forhold som imperialisme og frigjøringskamp. Denne feilaktige oppfatningen og analysen forkastet jeg etter hvert (se svaret på spørsmål 2 nedenfor).

Derimot inntok (og inntar) mange palestinere og palestinske grupper (og mange andre for den del) en ekstrem normativ posisjon når de aksepterer og forsvarer bruk av terror som virkemiddel i frigjøringskampen. Det var på dette punkt min posisjon også kunne ha blitt ekstrem. Men jeg hadde ikke avgjort om jeg kunne gjennomføre denne aksjonen. Slik sett ble jeg faktisk holdt tilbake fra å innta et normativt ekstremt standpunkt til terror mens jeg var i Libanon, av mine egne erfaringer fra det fredelige Norge.

Denne fredelige bakgrunnen ble imidlertid stadig mer irrelevant. Etter mine erfaringer i libanesisk fengsel hadde min skeptiske holdning til noen typer vold – terror – forsvunnet. Min egen terskel for bruk av vold og våpen var klart senket. Jeg hadde utvilsomt beveget meg til et moralsk ekstremt standpunkt. Da jeg kom hjem til Norge, inntok jeg også en tøffere retorisk tone. Da jeg ble bedt om å holde en innledning i Studentersamfunnet i Bergen den våren jeg begynte å studere ved universitetet der i 1978, husker jeg fortsatt at jeg siterte den franske anarkisten Émile Henry, som sa: «Om jeg skyter en som tilhører borgerskapet, så skyter jeg ikke en uskyldig.»  Henry ble henrettet i mai 1894 etter å ha drept en person og skadet et tjuetalls andre da han kastet en granat inn i Café Terminus i Paris februar samme år.

Denne ekstreme holdningen sprang ut av min – feilaktige, skulle det vise seg – forståelse av klassedelingen av samfunnet og den antatt uunngåelige og uforsonlige klassekampen, en klassekamp som også ville finne sted på den internasjonale arenaen som antiimperialistisk og nasjonal frigjøringskamp. I kjølvannet av den vold jeg selv var blitt utsatt for, utviklet jeg derfor på dette grunnlaget en vilje til å senke terskelen for bruk av vold overfor en gruppe mennesker på grunn av hvem de var, nemlig «klassefienden», og ikke eventuelt på grunn av hva de gjorde. Dette var basert på en bestemt virkelighetsoppfatning, som altså var feilaktig. Resultatet var en normativ ekstremisme jeg faktisk ikke hadde hatt mens jeg var i Libanon, men som jeg beveget meg mot.

Denne viljen til å forsvare en normativt ekstrem posisjon varte heldigvis ikke i særlig mange måneder.

2. Det som fikk meg på andre tanker, var grundigere studier fra høsten 1978 av den marxismen jeg hadde basert mine analyser og virkelighetsforståelse på. Jeg fant ut at det ikke var grunnlag for å bruke Marx’ teori om en kommunistisk produksjonsmåte (igjen noe som kanskje er vanskelig å forstå for folk i dag, men dette var et avgjørende begrep for min videre politiske utvikling) til å begrunne verken klassekamp, ikkevoldelig eller væpnet antiimperialistisk kamp eller kamp for revolusjon og sosialisme. Dette innebar en radikal omvurdering av marxismen (som jeg la bak meg) til fordel for en dypere forståelse av de økonomiske drivkreftene i samfunnet. Dermed åpent det seg et helt annet rom for å se mulighetene for en fredelig overgang til en ikke-kapitalistisk samfunnsform. Videre ble det også mulig å se et rom for fredelig politikk innenfor kapitalismens rammer. Dette åpnet for meg et rom for å rette oppmerksomheten mot politisk kamp for å styrke menneskerettigheter og demokrati i alle deler av verden. Dette ble derfor etter hvert også et viktig fokusområde i min videre akademiske karriere – med vekt på problemstillinger som islam og politisk tenkning, islam og menneskerettigheter, spørsmål om hva utvikling er osv.

Innsikten i den tradisjonelle marxismens og venstresidens mangelfulle mulighet og vilje til å levere riktige og relevante analyser av den antiimperialistiske kampens innhold og muligheter førte til en første formulering av en «sjølkritikk», fortsatt innenfor et radikalt og antikapitalistisk språk. Blant annet følgende ble trykket i Dagbladet 9. mars 1979 (og i, Østlands-Posten, lokalavisa i Larvik 10. mars 1979), i en artikkel med overskriften «Venstresidas voldsromantikk»:

I AKP er voldens uunngåelighet, ja nærmest ønskelighet, utviklet til bortimot en religiøs ideologi, men dette er ikke enestående. I det hele tatt har vi en venstrefløy som er preget av troen på voldens nødvendighet, ikke minst for å endre samfunnet radikalt. Denne oppfatningen er utbredt i mange varianter. Den «væpna revolusjon» synes uunngåelig hvis man vil avskaffe kapitalismen. I de «revolusjonære» delene av SV finner vi forestillingen om at revolusjonen vil arte seg som en militær konfrontasjon mellom arbeiderklassen og borgerskapets voldsapparat. Revolusjonens seier er arbeiderklassens erobring av den politiske makt.

I AKP og andre maoistgrupper finner vi forestillingen om folkets kamp mot monopolborgerskapet og imperialismen. Dette må selvsagt bli langvarige og blodige «folkekriger».

Den øvrige venstrefløys sosialistiske, «kommunistiske» og anarkistiske smågrupper har forskjellige varianter av denne revolusjonsromantikk. En del smågrupper i vår del av verden har ikke klart å vente på arbeiderklassen eller «folkets» kamp og har begynt sine egne «folkekriger». RAF, ETA og Røde Brigader er eksempler. Det hele hadde vært latterlig om ikke disse frustrerte idealister hadde brukt virkelige kuler i sine maskinpistoler og var villige til å ofre sine egne og andres liv for et mål de ikke kjenner.

Sympatien på venstresida for disse terrorgruppene er større enn man skulle tro, men den er av en litt fordekt karakter. Man synes det er bra at noen gjør noe. Dessuten hører RAF, ETA og Røde Brigaders ofre til borgerskapet, og IRA driver jo anti-imperialistisk kamp og nasjonal frigjøring. Så behøver man ikke gi direkte støtte, men …

Venstrefløyens støtte til de nasjonale frigjøringsbevegelsene er omfattende og det er stor enighet om den. Man er villig til å se gjennom fingrene med grusomme overgrep, jfr. Zimbabwegeriljaens nedskyting av sivile passasjerfly og mord på passasjerene eller den palestinske geriljaens udiskriminerende bombeplasseringer. Heroisering og glorifisering av geriljasoldater er vanlig.

Når disse «revolusjoner» og folkekriger er ført fram til seier og en del forvaltningsmessige endringer er gjennomført, har venstresida fått nye fyrtårn å følge. Da helliger hensikten midlene. Stalins terrorregime forsvares. Pol Pots Kampuchea støttes. Disse nye nasjoner kan gjøre hva de vil og venstresida følger dem i tykt og tynt. Sovjet har NKP, Kina har AKP. SV forsvarer litt av hvert, vennskapssamband gror opp som paddehatter.

For venstresida er kapitalismen klassestyrt. Mennesker i samfunnet er delt inn i forskjellige klasser med forskjellige interesser. Borgerskapet er den herskende klasse som bruker systemet til sin fordel ved å utbytte arbeiderklassen som da har all interesse av å avskaffe kapitalismen.

Når man gjør mennesker og klasser ansvarlige for den verden vi lever i, er det klart det må bli riktig politikk å undertrykke, og endog slå i hjel de «slemme», mens man aksepterer at de «snille» kan komme til å bruke litt hardere metoder i kampens hete enn strengt tatt nødvendig. Den logiske konsekvens blir glorifisering av helter. Mao, Che Guevara, hemmelig glede ved hver fiende som faller, Bubach, Schlayer, ingen er uskyldig, sivil eller militær, enten er du med oss eller så er du mot oss.

Kapitalismen er et system ikke styrt av klasser eller regjeringer, men av sin egen innebygde systemtvang, kapitalens logikk, og den behersker alle mennesker. Klassene er forskjellige karaktermasker, funksjoner, menneskene må bære for at økonomien skal fungere. Den såkalte klassekampen er altså nødvendig for kapitalenes eksistens og utvikling. Den trenger nye forvaltningsformer og statsinngrep, dette er det venstresida driver fram. Nasjonal frigjøring betyr utvikling av nasjonal kapital.

Venstresida har i virkeligheten ingen forestilling om hva alternativet til kapitalismen skal bestå i, dvs. den kjenner ikke den produksjonsmåten det nye samfunnet skal hvile på. Derfor kan ikke venstrefløyen levere en fundamental kritikk, og dens «revolusjons»-teori er da også en innenfor-kapitalistisk kritikk. Det er en kritikk som representerer kapitalens videre utvikling. Når denne utvikling krever sine ofre, legitimeres dette av venstresidas voldsideologi. […]

Kapitalismen eksisterer i kraft av de samfunnsmessige bevissthetsfordreininger den produserer. Venstresida er også underlagt disse fordreiningene. Et system basert på slike tankemessige abstraksjoner kan ikke slåes i hjel, det må oppheves.

Av dette går det fram at den revolusjonære omdanningsprosess ikke kan være voldelig. Avskaffelsen av kapitalismen betinger ingen voldsideologi, men innebærer tvertimot en fundamental kritikk også av volden. Om ikke venstrefløyen utvikler en slik fundamental kritikk, men fortsetter å ta parti for den ene eller andre klasse eller nasjon, da vil den fortsatt ha bruk for sin voldsromantikk. Da vil kapitalismen utvikles enda en stund med all den elendighet det innebærer, takket være venstresida, kapitalens venstre.

P.S. De som også oppfatter dette som en «sjøkritikk» fra min side av tidligere standpunkter og handlinger, har selvfølgelig rett.

Senere ble kritikken av marxismen utdypet mer systematisk og akademisk gjennom artikkelen «En kritikk av den marxistiske klassekampteorien» i 1983, mens det ikke-kapitalistiske alternativet ble utarbeidet i ulike faglige sammenhenger.[10]

3. Jeg kom meg videre teoretisk og ideologisk, politisk og moralsk, gjennom den modnings- og teoretiske utviklingsprosessen som er beskrevet ovenfor, og gjennom studiene ved Chr. Michelsens Institutts menneskerettighetsprogram fra 1989, som la grunnlaget for mitt doktorgradsarbeid. Jeg «kom meg videre» også gjennom et mer klassisk politisk arbeid. En kort periode var jeg med i AUF-stud. (1983–84) og Arbeiderpartiets universitetslag ved UiB (passivt fram til 1991, hvoretter jeg lot være å fornye medlemskapet). Siden har jeg vært partipolitisk uavhengig aktivist og samfunnsdebattant, for så å bli generalsekretær i Human-Etisk Forbund (juli 2000 – desember 2005). Dette ga ytterligere anledning til utdyping av min forståelse av menneskerettighetene som vern for menneskeverdet, og betydningen av et politisk, livssynsmessig og kulturelt pluralistisk samfunn. De etiske og moralske problemstillingene har jeg så kunnet arbeide videre med som ansatt ved Høgskolen i Oslo, så Høgskolen i Oslo og Akershus, hvor jeg har undervist innenfor utviklingsstudier og flerkulturell forståelse og forsket på blant annet islamsk politisk tenkning.

*

Har så mitt tidligere engasjement noe med den typen terrorisme som Behring Breivik har argumentert for i sitt «manifest» og som han har gjennomført? Selv om jeg er part i saken, tillater jeg meg å peke på at forskjellene – ikke minst i motivasjon og begrunnelse – er formidable. Det er forskjell på å bruke vold i krig, til og med når denne volden blir terroristisk, og å proklamere at Norge er i krig for så å bruke terror mot sivile i masseomfang. Behring Breiviks posisjon står nærmere den virkelighetsforståelse som enkelte europeiske venstreradikale grupper hadde på 1970-tallet da de erklærte samfunnet krig. Deres krigsproklamasjon var uten virkelighetsforankring, i motsetning til hva tilfellet var for de ulike frigjøringsbevegelsene i flere land i den tredje verden. På den annen side gjennomførte ikke de venstreorienterte voldsromantikerne terror slik en del av disse frigjøringsbevegelsene gjorde; de gjennomførte langt mer målrettede politiske attentater. Det var høyresidens terrorister som gjennomførte omfattende terroranslag mot tilfeldige uskyldige. Det samme gjorde en del nasjonalistiske grupper (blant annet IRA og noen av de palestinske geriljagruppene).

Behring Breivik har altså en enda mer forkvaklet virkelighetsoppfatning enn europeiske venstresides voldsromantikere og gjennomførte en terror som bare kan sammenlignes med den som er utøvd av religiøse og nasjonalistiske terrorister. Hans terror ligner på det fascistiske attentatet i Bologna (1980) og Timothy McVeighs angrep i Oklahoma (1995). Det er også likheter med den islamistiske terroren vi så i New York og Washington (2001), på Bali (2002), i Madrid (2004) og London (2005), særlig i masseomfanget, men selvmordselementet (ikke i Madrid) utgjør en forskjell.

Uansett, det finnes dem som mener at bare det å tenke på å bruke vold i en politisk kamp er uakseptabelt. Det er et anstendig standpunkt fra pasifistisk hold. Men når personer som er varme tilhengere av NATO (som baserer seg på en doktrine om førstebruk av atomvåpen), som støtter amerikansk væpnet intervensjon i Vietnam, Nicaragua, Irak og Afghanistan, og/eller er opptatt av Israels rett til å forsvare seg med alle midler, sier slikt, blir det rent hykleri.

Likevel, jeg kan gjennom eksemplets makt ha påvirket noen til å innta ekstreme normative posisjoner. Dette er nok mulig, og det er i så fall både uheldig og beklagelig. En slik påvirkning fra min side var intendert fra jeg ble arrestert og sto fram med mine forklaringer på og mitt forsvar for mine handlinger og i perioden fram til jeg offentlig presenterte andre synspunkter – i offentlig debatt (veggavisdiskusjoner) ved Universitetet i Bergen fra nyåret 1979 og særlig gjennom min «sjølkritikk» i Dagbladet i mars 1979. Etter denne tid har jeg nettopp advart mot en slik normativt ekstrem posisjon det er å akseptere væpnede aksjoner med terroristisk tilsnitt eller mål. Jeg har heldigvis ingen grunn til å tro at noen har latt seg inspirere til ekstreme handlinger i løpet av de siste 35 årene på grunn av det jeg gjorde og sa den gangen.

Det å stå til ansvar er nettopp å svare for seg. Og jeg tar ansvar for det jeg gjorde på den eneste måten det er mulig å gjøre dette i dag, ved å forklare hva som skjedde, forklare hva som motiverte meg, forklare hva som var galt – faktisk og moralsk – i mine standpunkter den gangen. Så kan jeg forsøke å forklare hva jeg forkaster og tar avstand fra og hvorfor jeg gjør det. Og jeg kan advare andre mot å innta en tilsvarende normativt ekstrem posisjon. Gjennom «sjølkritikk» og korreksjoner erkjennes også ansvaret, inklusive ansvaret for å kunne ha påvirket andre, og ansvaret for å påvirke andre til å unngå moralsk ekstreme posisjoner i dag.

Anger eller selvkritikk?

Angrer jeg? Mange har vært opptatt av dette og mener anger er nødvendig med hensyn til de handlingene jeg var involvert i. Men nei, jeg gjør ikke det. Jeg gjennomførte aldri noen voldsaksjon, og det er altså langt fra sikkert at jeg ville gjort det. Anger er noe som følger av dårlig samvittighet eller moralsk ruelse over å ha skadet noen eller krenket noen alvorlig. Jeg gjorde faktisk aldri det. Jeg var engasjert i det jeg oppfattet som legitim krigføring. Jeg tok feil i min marxistiske politiske analyse av klassekamp og antiimperialistisk kamp som førte til en feilaktig oppfatning om blant annet den store betydningen den palestinske og andre frigjøringsbevegelsers kamp hadde for å omstyrte kapitalismen og innvarsle en bedre verden. Men for meg er det rart og meningsløst å skulle angre på en feilaktig analyse. Det blir litt som å skulle angre på at man har vurdert værmeldingen feil og ikke tatt med paraply eller at man ikke rakk toget fordi kofferten var for tung.

Det er en altfor upresis og uforpliktende omgang med begrepet anger. Rent psykologisk kan nok anger være en følelse av sorg og nedstemthet over noe man har gjort eller ikke gjort eller konkrete feilbedømmelser, men i moralsk forstand er anger særlig knyttet til religiøse forestillinger om normbrudd og behov for tilgivelse fra både den/de som er blitt skadet av normbruddet og fra guden som skal ha gitt normene. Hvis jeg skulle legge en slik forståelse av anger til grunn, om enn i en sekulær utgave (altså minus troen på guddommelige normer), vil jeg uansett få et problem fordi jeg ikke kan se at jeg har noen å framføre en unnskyldning til eller be om tilgivelse fra. Bortsett fra mine foreldre kanskje, som naturlig nok tok min arrestasjon svært tungt. De kan sies å ha blitt skadet – emosjonelt og delvis økonomisk – av mine handlinger. Men det er ikke dette de som gjerne vil jeg skal angre, mener når de etterlyser anger fra min side. De ser ut til å ville ha en helt generell unnskyldning – ut i lufta så å si, eller til staten Israel, alle jøder eller noe lignende (det blir aldri spesifisert) – og massiv selvfordømmelse. Dette er det som på den ene siden blir for lettvint og gjør begrepet anger uforpliktende og meningsløst, og på den andre siden også er et krav om politisk anger som Israel-venner og meningsmotstandere vil bruke for å bekrefte sine egne posisjoner (for ikke å si selvgodhet). Nei, jeg angrer ikke, men jeg har tatt og tar stadig selvkritikk, og avstand fra vold og terror. Og jeg forsøker stadig å utvikle mine moralske og politiske standpunkter på grunnlag av en fundamental respekt for menneskeverdet og menneskerettighetene.

*

 Så får folk gjøre seg opp sin egen mening. Jeg er der, for å si det med Dante, hvor jeg går min egen vei og lar folk snakke: Segui il tuo corso, e lascia dir le genti!

[1] «Media Freakshow: CNN Smears, Defames, Human Rights Activists, Christians and Patriots for Norway Shooting», Atlas Shrugs, 28.07.11, http://atlasshrugs2000.typepad.com/atlas_shrugs/2011/07/media-freakshow-cnn-smears-defames-human-rights-activists-christians-and-patriots-for-norway-shootin.html (nedlastet 17.01.12).

[2] Daniel Greenfield, «Something Rotten in Norway», FrontPage Magazine, 31.07.11, http://frontpagemag.com/2011/08/01/something-rotten-in-norway/ (nedlastet 17.01.12).

[3] Patrick Cox, «The Words that Armed Anders Breivik», the world in words, http://patrickcox.wordpress.com/2011/08/04/the-words-that-armed-anders-breivik/ (nedlastet 17.01.12).

[4] Verdidebatt.no, 26.07.11, http://www.verdidebatt.no/debatt/post163350.zrm

[5] Verdidebatt.no, 28.07.11, http://www.verdidebatt.no/debatt/post163877.zrm

[6] «Ma’alot Massacre», Wikipedia, http://en.wikipedia.org/wiki/Ma%27alot_massacre (nedlastet 21.01.12).

[7] Poenget kan illustreres med et tenkt tilfelle: En stat A mobiliserer sine militære styrker for å slå til mot en av sine nabostater – den forbereder altså krig. Så blir mobiliseringen kjent i flere naboland som truer med å slå hardt tilbake om stat A rykker inn i stat B, og stat A demobiliser. Krigen er blitt avverget. Kort sagt: Ingen krig har funnet sted selv om stat A var beredt til å krige.

[8] Jf. note 138 [i Ekstremismens kjennetegn].

[9] Klassekampen, 20.07.11. Lindstads innlegg sto i samme avis 18.07.11.

[10] Lars Gule, «En kritikk av den marxistiske klassekampteorien», Ariadne nr. 1, 1983. En framstilling av det ikke-kapitalistiske alternativet finnes i Lars Gule, «Økologi og økonomi», i Gjerdåker, Gule og Hagtvet (red.), Den uoverstigelige grense: tanke og handling i miljøkampen, Oslo: Chr. Michelsens Institutt/Cappelen, 1991.

Advertisements

Om Lars Gule

Førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Arbeider med flerkultur, ekstremisme og islamsk politisk tenkning. Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund. For de som vil vite mer, kan dette være en relevant kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Lars_Gule
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.